Pinsen er den tredje og siste av de store høytidene i kirkeåret. Historisk sett er den imidlertid nummer to, bare få uker eldre enn høytidenes høytid, påsken. Og i likhet med påsken har også pinsen et profetisk forbilde i Det gamle testamente, nemlig den såkalte ”ukefesten”, 7 uker etter utgangen fra Egypt, da israelsfolket mottok loven ved Sinai.
Ordet pinse kommer at det greske ordet pentecostæ som betyr den femtiende, og hvis du begynner å telle fra og med påskedag, finner du at pinsedag er den femtiende påskedagen. Pinsen henger altså nøye sammen med påske, og vi kan ikke skille de to fra hverandre. Den svenske forfatteren Peter Halldorf sier i sin bok ”Hellig år” (Luther forlag 2012, oversatt og tilpasset til norske forhold av undertegnede): ”… det er pinsen som til slutt fullbyrder påsken – de to kan ikke skilles fra hverandre. I dypeste forstand er ikke pinsen en egen høytid. Den er påskens besegling.”
Den nære sammenhengen mellom påske og pinse ser vi allerede i det faktum at pinsen egentlig ikke har noe eget navn. I kirkens år heter den kort og godt ”den femtiende”, altså den femtiende påskedagen, på samme måte som den i gammeltestamentlig tid het shauvot som betyr ukene, altså 7 uker á 7 dager. De to høytidene, påske og pinse, utgjør en enhet, skriver Halldorf. Det er ikke mulig å skille dem fra hverandre. I påsken vant Jesus Livet da han sto opp fra de døde, og i pinsen gir han Livet til Kirken.
Det er da den mektige misjonsbevegelsen som kalles Kirken starter – og brer seg ut til hele verden. På mindre enn fire hundre år har evangeliet om Jesus Kristus nådd like til Kina og Mongolia, langt sør i Afrika og helt nord til de britiske øyer. Ja, selv i Skandinavia har i det minste enkelte antakelig allerede hørt om ”Kvite-Krist”.
Når Lukas i Apostelgjerningene beskriver det som hendte pinsedag i Jerusalem, den femtiende påskedagen, 7 uker etter Jesu oppstandelse, skriver han om ild og en susende vind. Det er de samme fenomenene som også er omtalt i 2. Mosebok når Herren gir israelsfolket Loven. Nettopp denne likheten understreker for oss at både israelsfolkets utgang fra Egypt og hendelsen ved Sinai var profetiske forbilder på det som skulle komme da Jesus sto opp fra de døde, og da Kirken fikk Den hellige ånd.
Pinsedag ble det tent en brann, en brann som først bredte seg blant dem som var samlet i Jerusalem den dagen. Tusener av dem som var der, kom til tro på Jesus som Herre og frelser og ble døpt. Siden bredte ilden seg utover i landet, og det tok ikke lang tid før den sprengte grensene og bredte seg utover i hele Romerriket og sprengte også Romerrikets grenser. Hverken land eller hav, hverken fjell eller ørken, hverken kulde eller varme kunne slukke ilden. Den brenner fremdeles. Selv forfølgelser og motstand har ikke kunnet slukke den. Fremdeles sprenger ilden menneskeskapte grenser. Det så vi ikke minst da Berlin-muren falt i 1989. Den bevegelsen som veltet det øst-tyske diktaturet, begynte med en liten gruppe mennesker som samlet seg i en kirke og ba sammen: Kyrie eleison – Herre miskunne deg over oss. Åndens ild brant i disse menneskene, og ilden sprengte grensene.
Har dere sett en russisk kirke med de karakteristiske kuplene på tak og tårn?
Russisk-ortodokse troende smiler overbærende når folk fra vest snakker om ”løk-kupler”. Er dere blinde, spør de. Ser dere ikke at det er flammer? Det er den ilden som ble tent pinsedag for snart 2000 år siden i Jerusalem. Kuplene minner de troende om at denne ilden fremdeles brenner i Jesu Kristi Kirke. Det var derfor Kirken overlevde 70 års kommuniststyre, slik den også overlevde forfølgelse og motstand fra romerske keisere, nordiske vikinger, japanske krigsherrer, det 20. århundres nazister og kommunister – og også vil overleve vår egen tids ateister og islamister og hva de nå enn kaller seg, alle de som forsøker å slukke ilden. Herren har lovet at det aldri vil skje. Dødsrikets porter skal aldri få makt over hans Kirke i verden.
På samme måte som de russiske flammekuplene vitner også den røde fargen vi bruker i pinsen, om at ilden fra den første pinsen fremdeles brenner i Kirken. Rødt er ildens farge – og derfor også Åndens.
Hvorfor feirer vi pinse? Vi feirer pinse fordi vi feirer selve Livet, det Livet som aldri dør, men som er evig. Det Livet Jesus vant ved sin oppstandelse påskedag, ble vårt pinsedag. Derfor er pinsen viktig for oss. Derfor er det viktig at vi kommer sammen til gudstjeneste og feirer pinsen, ikke som et minne om en hendelse en gang i en fjern fortid, men som noe som virkelig blir vårt når vi samles for å feire det. Når vi feirer pinsegudstjeneste, sprenger ilden grensene i tid og rom mellom Jerusalem i år 33 og der vi befinner oss i år 2014. Vi er der og får del i det som skjedde den gangen. Det som skjedde den gangen, skjer midt i blant oss her og nå.
God pinse, alle sammen!
Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen
