Å tilbe i ånd og sannhet

Å tilbe i Ånd og sannhet

 

Joh 4,5-26

 

Preken på 3.s.e. epifania v/ fader Asle Ambrosius

 

«Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha.»

Etter hvert var det dette samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen ved Jakobsbrønnen førte frem til og til sist dreide seg om, nemlig spørsmålet om hvordan Gud skal tilbes på den rette måten. Det hele hadde begynt i den helt andre enden av skalaen, i en svært så hverdagslig situasjon, i et mer eller mindre tilfeldig møte ved en brønn og et svært så menneskelig behov som et ønske om å slukke tørsten. Samtalen er på mange måter et kroneksempel på en åndelig samtale, en sjelesorgsamtale om du vil, som tar et menneskes livssituasjon på alvor og som skritt for skritt føres frem mot en avklaring av et dypere behov, om en lengsel som ikke stettes før et menneske føres like til kilden for alt liv – til Gud selv slik han åpenbarer seg for oss.

Bare et par eksempler som vi kanskje kan lære litt av når vi møter et medmenneske på veien og blir involvert i en samtale som vi tenker har et potensiale til å lede dette menneske et stykke på veien mot tro. Det ene er dette at Jesus både anerkjenner og bekrefter denne kvinnens verdi. Selv om hun er fremmed, er hun skapt i Guds bilde med en uendelig verdi. Og denne bekreftelsen skjer i form av at Jesus ber henne om hjelp til å hente opp vann fra brønnen. Hun har altså noe å gi ham som han trenger. Først da kan samtalen føres videre og åpne opp for at det kanskje er noe hun trenger hjelp til, noe som ikke uten videre er kommunisert på forhånd, men som blir tydeligere etter hvert som nysgjerrigheten fører samtalen inn på et dypere plan og tilliten mellom dem øker. Han skulle vel ikke ha noe som jeg trenger, her jeg går og gjør min daglige dont og med en underliggende lengsel etter mening og fellesskap som det ikke er så lett å snakke med andre om. Det andre er dette: Skal samtalen være fruktbar og ikke bare føre i ring, må hele livet være med. Veien til tro og sann tilbedelse er ikke bare en intellektuell prosess, selv om temaene er aldri så sentrale og interessante. Vi må snakke sant om livet, slik det er, selv om det er aldri så smertefullt. «Der snakket du sant,» sier Jesus til henne når hun blir konfrontert om sine mange ekteskap og mange mislykkede forsøk på å tilfredsstille behovet for tilhørighet og nærhet. Og slik kunne vi fortsette å lete etter læringspunkter for vår egen omgang med medmennesker når vi oppsøkes eller selv søker kontakt for å snakke med mennesker om Gud.

 

Men nå tilbake til utgangspunktet – og til spørsmålet som krever en avklaring: Hva vil det si å tilbe i ånd og sannhet? For det er altså slike tilbedere Faderen vil ha, sier Jesus.

 

Dere tilber det dere ikke kjenner, sier Jesus, og dermed peker han for det første på en grunnleggende forutsetning for sann tilbedelse. Før Gud kan tilbes i ånd og sannhet må han gi seg til kjenne for oss, slik at vi vet hvem han er og hva han vil. Denne søndagen er den siste i Åpenbaringstiden. Åpenbaring betyr jo nettopp å avdekke, la komme til syne, slik at vi ser og erkjenner. Det var hele hensikten med samtalen – å føre henne til avklaring om hvem hun sto overfor. «Jeg vet at Messias kommer,» sa hun, «og når han kommer, skal han si oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Ego eimi, jeg er den som er. Tydeligere kan det ikke sies. Jesus er større en stamfaren Jakob som gav dem brønnen. Han er mer enn en profet som kan avsløre løgnen og fortelle sannheten om et menneske. Han er Gud selv – selve livets kilde som veller frem og gir evig liv. Han er den som alene kan slukke den evige tørsten etter mening og fellesskap.

 

Å tilbe i ånd og sannhet er å kjenne Jesus, gjenkjenne ham i de hellige skriftene som taler om ham – ja enda mer, å høre ham selv tale gjennom skriftene. «Det er jeg, jeg som taler med deg.»

 

Å tilbe i ånd og sannhet har for det andre med stedet å gjøre – hvor han er til stedet, hvor han er å finne – hvor han gir seg til kjenne. «Våre forfedre,» sier kvinnen, har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe.» Og dermed reiser hun et evig spørsmål i religionenes verden. Hvor er det hellige stedet dit vi må komme for å tilbe? Hvor må vi så å si reise for å være der det skjer? Er det i bestemte bygninger, i templer, moskeer, pagoder, synagoger eller kirker for den saks skyld. Eller er det på forskjellige hellige steder, som Jerusalem eller Roma eller Konstantinopel? «Gud er ånd,» svarer Jesus, «og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Gud lar seg altså ikke stenge inne i bygninger eller bindes til steder eller temmes av tradisjoner eller andre menneskelige konstruksjoner. Han er den som er – og som er over alt og i alt og alle. Han er kilde og opphav til alt liv. Det er i han vi lever, beveger oss og er til. Men at Gud er ånd, betyr ikke at han ikke kan møte oss konkret og håndfast, slik at vi lærer ham å kjenne, ja endog kan ha personlig omgang med ham, ja hellige samfunn. «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dere,» sier Jesus. Et hellig nærvær på alle steder der Jesus setter oss stevne.

Hva bety dette helt konkret for vår tilbedelse? Jo, at vi kan feire vår gudstjeneste hvor som helst, men ikke med hva som helst. Så lenge evangeliet lyder tydelig og klart om Jesus, hans liv og gjerning, hans lidelse og død for våre synder, hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse; så lenge vi kommer sammen for å feire eukaristien, spise av brødet og drikke av kalken; så lenge vi bekjenner våre synder og i Jesu navn og i ydmykhet trer frem for ham med takk og lovprisning; ja, så lenge og så langt har Faderen fortsatt sanne tilbedere i verden – også her hos oss, på dette stedet.

 

«Det kommer en tid,» sier Jesus, «ja, den er nå.» Det er det tredje jeg vil løfte frem når det gjelder det å tilbe i ånd og sannhet. Sann tilbedelse overskrider ikke bare steder, men sprenger også tiden. Jesus peker både fremover mot noe som skal skje, noe som må skje, før tilbedelsen kan skje i ånd og sannhet. «Min tid er ennå ikke kommet,» sier han et sted. Først når alt var skjedd som Gud etter sin evige plan hadde fastlagt – først når han som ble født på jorden julenatt hadde vendt tilbake til himmelen og satt seg ved Guds høyre hånd, først når Faderen på Sønnens bønn har sendt Den Hellige Ånd – først da åpnes dører i tiden for evigheten her nede. Først da kan vi ta del i den himmelske tilbedelsen for Gud og Lammet. På alle steder og til alle tider. Å tilbe i ånd og sannhet er å gå inn i evigheten allerede her i tiden. Det er å feire den himmelske liturgien sammen med alle de hellige. Det skjer hver gang vi kommer sammen til messe.  Her hvor alt skjer samtidig. Den tid er nå, sier Jesus. kairos, Guds time i vår tid. Det er tilbedelsens tid – hvor vi, mens vi fortsatt er på vei gjennom tiden, allerede er fremme i evigheten.

 

«Gud er her til stede! La oss ham tilbede, for hans trone ydmykt trede, Gud er midt iblant oss! Alt i oss skal tie, hjertet seg til ham innvie, sinn og sans være hans, senke seg hvert øye og hvert kne seg bøye.»

 

Det er slike tilbedere Faderen vil ha, sier Jesus til den samaritanske kvinnen og til oss i dag!

 

 

 

 

Translate »