For to søndager siden var prekenteksten om det lille brødunderet. Da fikk disiplene på kort varsel beskjed av Jesus at den store folkemengden måtte ha mat etter en lang dag med undervisning. Og det var ikke på grunn av disiplenes tro at det ble noen servering den dagen. Men de kom med det de hadde så Jesus kunne velsigne det, og de fikk være med på å dele ut mat i overflod til 4 000 menn foruten kvinner og barn.
I dag hører vi om en forvalter som har det som betrodd oppgave å dele ut mat til de andre tjenerne i rette tid. Det er lett å tenke på det gamle bondesamfunnet der det var husfruen som hadde nøkkel til spiskammers og stabbur. Og går vi helt tilbake til den hellige Benedikts klosterregel, kan vi se hvor høyt forvalterens tjeneste er verdsatt:
Til klosterets forvalter bør man velge en av brødrene som er klok og måteholden, nøktern, ikke grådig, ikke stolt eller irritert, ikke urettferdig, ikke lat eller ødsel, men en gudfryktig mann som er som en far for hele kommuniteten.
Han skal ha omsorg for alle. … Han skal ikke skuffe brødrene. … Han skal ta spesielt godt vare på syke, barn, gjester og fattige, for han vet at han uten tvil må stå til regnskap for dem alle på dommens dag.
Fremfor alt skal han være ydmyk. Hvis en bror ber ham om noe han ikke kan gi ham, skal han i det minste gi ham et vennlig ord til svar. … Han skal gi det som kreves og dele ut det som behøves til fastsatte tider, slik at ingen blir urolig eller kjenner bekymring i Guds hus.
I Jesu lignelse handler det om å dele ut mat i rette tid, mat i konkret forstand. Grunnteksten bruker et eget ord som betyr noe slikt som «tilmålt mengde brød», altså en «dagsrasjon». Forvalterens oppgave er dermed at den 4. bønn i Fader vår blir oppfylt for de andre tjenerne. Gi oss i dag vårt daglige brød.
Når vi skal ta forvalterens oppdrag som forbilde for vår egen tjeneste i Guds rike, er det rimelig å tenke på åndelig næring i tillegg til den legemlige. Kirkens oppdrag er å dele ut evangeliets ord i rette tid, altså igjen og igjen. Her må vi føye til tjenesten med sakramentene. Paulus skriver (i 1 Kor 4) til menigheten i Korint at dere skal se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter/mysterier/sakramenter.
Oppdraget med å være en god forvalter har en opplagt adresse til oss som har en viglset tjeneste i kirken, men slett ikke bare til oss. Rett før dagens tekstavsnitt spør Peter: «Herre, er denne lignelsen bare for oss, eller er den for alle?» Jesus gir ikke noe svar på spørsmålet, i hvert fall ikke med én gang. Nå vet vi at det ikke er noe menneske som har fått en mer personlig betrodd forvalteroppgave av Jesus enn Peter. («Fø mine lam!») Samtidig er det ikke noe skrift i NT som i større grad fremhever hele Guds folks tjenesteoppdrag enn Peters 1. brev. Det gjelder liturgisk så vel som diakonalt:
Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.
Utgangspunktet for all tjeneste er det vi har fått av Gud, og tjenestens mål er at Gud alene skal ha æren. Her stiller vigslet tjeneste og all annen tjeneste i Guds kirke likt. Det er tale om å bruke sin nådegave, og dette kan vi gjerne tolke så vidt som mulig. Til syvende og sist er det ingen ting vi råder over som ikke er Guds gave, gitt av nåde, altså gratis. Vi skal dele Guds ord med hverandre og alle andre slags ord og innsikter som kan være til oppbyggelse og oppmuntring. Vi husker Jesu ord om at Et godt menneske bringer frem godt av hjertets gode forråd. Apostelen Peter minner oss om å være gjestfrie. Vi skal gi av vår materielle velstand, og ikke minst skal vi gi av det som virkelig begynner å bli et knapphetsgode i vårt moderne samfunn: vår tid.
Tor Johan Grevbo, som skal undervise oss på teologidagen 29. august, fremhever sjelesorgen som en stor skatt Kirken er satt til å forvalte overfor mennesker. Det gjelder sjelesorg utøvd av en prest eller annen tjenestebærer, men ikke i mindre grad sjelesorg i videre, diakonal forstand.
Nå synes dere kanskje at jeg nevner altfor mange forskjellige oppgaver og tjenester. Hvis vi går tilbake til Jesu lignelse, er det ikke snakk om et utall oppgaver som forvalteren skal ta seg av, men ett hovedansvar. Og det stilles ett krav til forvalteren. Det er å være trofast i tjenesten. Dette er dypt evangelisk. Vår tjeneste i Guds rike skal ikke være drevet av dårlig samvittighet eller urimelige menneskelige krav. Utbrente medarbeidere er dårlig personalforvaltning. På den annen side er det slik at der evangeliet har fremgang kan arbeidsdagene bli lengre enn forventet. I Mark 6 hører vi hvordan Jesus forsøker å gi disiplene et pusterom, men det lykkes ikke helt. Eller kanskje han klarte å gi disiplene litt hvile på sin egen bekostning?
Og han sa til dem: «Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise. Så drog de ut med båten til et ensomt sted, hvor de kunne være for seg selv. Men mange så at de drog bort og kjente dem igjen, og fra alle byene kom de løpende og nådde fram før dem. Da nå Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han gav seg til å lære dem lenge og grundig.
Mens vi venter på en slik tilstrømning her i St. Johannes menighet og ellers i Den nordisk-katolske kirke, fortsetter vi på å øve oss i å være trofaste forvaltere. Forvaltertjenesten utøves i et fellesskap som forplikter oss til trofasthet. Fellesskapet hjelper oss å holde håpet levende når ventetiden blir lang. Og så er det jo slik at i møte med vår neste, står vi dypest sett overfor Jesus Kristus selv. Det er alltid ham vi tjener, og det gjelder ikke minst i menighetens fellesskap.
En dag er tjenesten slutt og Kirkens Herre kommer tilbake for å oppfylle sitt løfte til den som har vært trofast: Han skal sette ham over alt det han eier. Det klarer jeg ikke å forestille meg, men det har mindre betydning. Det avgjørende er Jesu løfte.
Fr. Håkon Johannes: preken på 10. søndag etter pinse 2026
