”La det dryppe ovenfra, du himmel! Rettferd skal strømme fra skyene. Jorden skal åpne seg, gi frelse som frukt.” (Jes 45,8)
Kirken synger sin glede og forventning med profeten Jesaias ord i adventstiden. Advent er den kirkeårstid da vi ber om to ting: at regnet fra himmelen – et bilde på Den hellige ånd – skal dryppe over jorden, og at jorden skal åpne seg og at frelsen skal vokse frem av den. Begge bønnene oppfylles når Jesus blir født: Den fruktbare jorden er en profeti om jomfru Maria hvis livsfrukt blir til frelse når Den hellige ånd strømmer ned over henne. I adventstiden gjør vi profetens ord også til en personlig bønn: at våre liv skal åpne seg som en tørr mark for Den hellige ånd, så vi blir svangre meds Ordet og bærer frukt i verden.
I hver eneste periode av kirkeåret blir vi minnet om en spesiell side ved Guds fullbyrdede frelsesverk i historien – og vi ber om at den også må fullbyrdes i oss. Frelsen er både fullbyrdet og ufullbyrdet. I Jesu person er alt fullendt. Men vi som lemmer på hans legeme, er ennå ikke blitt ”det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde”. Han vil virkeliggjøre hele sitt liv i oss og lar oss stige opp til himmelen med ham for å få del i den plassen han har ved Faderens høyre side – allerede mens vi lever her i verden!
Advent er en rik og utfordrende kirkeårstid nettopp fordi den omfatter både begynnelsen og slutten. Adventstidens mål er både fødselen og plassen ved Guds høyre side. Det vi forbereder oss til er selvfølgelig julen, den store inkarnasjonshøytiden. Feiringen av Kristi fødselsfest åpenbarer den kristne troens mest strålende juvel: Gud er blitt menneske og har tatt bolig blant oss. Men adventstiden binder samtidig sammen Kristi første og andre komme. Derfor roper Kirken til Herren og ber: Må du vekke i oss en hellig lengsel etter ditt komme!
De to linjene flyter sammen i denne tiden. Advent betyr komme. Kristus er kommet – og han skal komme igjen! Men han kommer uopphørlig sin Kirke i møte, både som barnet som ble født i Betlehem og som kongen på skyen. Guds rikes tid er alltid presens. Adventstiden får dermed en trefoldig karakter: Kristus er kommet; Kristus skal komme igjen; Kristus kommer stadig til oss i hjertene våre og i messen.
Mer enn noensinne ellers levendegjøres troens og Kirkens eskatologiske vesen i adventstiden. Det greske ordet eschaton betyr det siste og benyttes vanligvis når vi snakker om de siste tider og begivenhetene som er knyttet til disse. Men eschaton – eskatologien – er ikke først og fremst en lære om de siste tider, men en dimensjon ved troen. Kristendommens eskatologiske dimensjon er at alt fullbyrdes når den nye tidsalderen, Guds rike, bryter igjennom. Vi venter en ny himmel og en ny jord, roper profeten Jesaja ut i en av de tekstene som tradisjonelt har vært benyttet på kirkeårets siste søndag. Denne forventningen utdypes i adventstiden. Derfor bør vi ikke fokusere for sterkt på kirkeårets begynnelse og slutt. Hvert eneste kirkeår er en ny runde ii en spiral, der slutten og begynnelsen går over i hverandre. Det helt enestående med kristen tro er at den begynner med slutten. Kirkens kall i verden er nettopp å åpenbare denne slutten.
(Fra Peter Halldorfs bok ”Hellig år”)
Velsignet advent
Fr. Asle Ambrosius
