Det dobbelte kjærlighetsbud
Preken av fader diakon Håkon Andersen
19.s. i treenighet (Matt 22,34-46)
For en liten måned siden var en del av oss samlet hos biskop Roald til teologisk samtale. Og han stilte spørsmålet: Hva vil det si at frelsen kommer fra jødene? (Jesus sier jo det i samtalen med den samaritanske kvinnen i Joh 4.) Og det er et nærliggende spørsmål å ha med seg i møte med dagens evangelietekst.
Den består av to deler: Først de to store bud og deretter spørsmålet om hvem Messias er, konkretisert i forholdet mellom David og Messias. Vi skal forsøke å se sammenhengen mellom disse to delene. På den ene side: Å elske Gud og vår neste i tanker, ord og gjerninger. På den annen side: Vår bekjennelse til Jesus som Messias, eller som vi sier til vanlig på gresk: Kristus. Johannes er i hvert fall ikke i tvil om at dette henger nøye sammen: Hver den som tror at Jesus er Kristus, han er født av Gud, og hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham. (1 Joh 5,1)
Vi er i Jerusalem, antagelig i tempelet, en av dagene etter palmesøndag, og Jesus har intense samtaler med de forskjellige gruppene av lærde jøder. Det var i hvert fall ingen stille uke! Jesus hadde renset tempelet for den handelsvirksomhet som var nødvendig for offertjenesten der. Dermed hadde han utfordret prestene i sadukeerpartiet på en slik måte at de ikke bare ønsket å rydde ham av veien. Det var blitt et akutt behov for å kunne beholde tempeltjenesten i fred under romernes okkupasjon.
Sadukeerne var «gammeltroende» i den forstand at de avviste de dødes oppstandelse. Rett før vårt tekstavsnitt har Jesus avvist dette og minnet dem om at da Gud åpenbarte seg for Moses ut fra tornebusken, gjorde han det som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus. Dette hørte fariseerne med stor tilfredshet. Her ville de gjerne ha Jesus som alliert. Vi hørte fra den gamle bibeloversettelsen at en av de lovkyndige spurte Jesus for å friste ham. Andre ganger var nok fariseerne ute for å ta Jesus, men akkurat her kan det like gjerne oversettes at han ville prøve Jesus, altså undersøke hva Jesus var god for teologisk sett. Han stiller et meget grunnleggende spørsmål, hvilket bud er det største i loven, og Jesus svarer fullkomment skrifttro, rett ut fra 5. Mosebok, med det som fortsatt er den jødiske trosbekjennelsen. At han deretter stiller nestekjærlighetsbudet like høyt, er ikke kontroversielt. Det er en del av hellighetslovgivningen i 3. Mosebok.
Derimot er det verdt å legge merke til Jesu ord om at på disse to bud hviler hele loven og profetene. Den tyske teologen Walter Bauer bemerker i sin store greskordbok at det egentlig står henger. Og her går han et øyeblikk ut av rollen som formell leksiograf og føyer til i parentes: «Likesom en dør henger på sine to hengsler, slik henger hele GT, altså Loven og profetene, på disse to bud.» Vi leser naturligvis hele vår Bibel fra perm til perm – i hvert fall en gang i mellom, – men vi har altså Jesu egne ord som forteller oss hvor Guds vilje lyser klarest når vi befinner oss i GT.
Fariseerne er samlet om Jesus, tonen er konstruktiv, og Jesus stiller et spørsmål tilbake. Hva mener dere om Messias? Dette er ikke et teoretisk spørsmål eller en spissfindighet for å vise sin teologiske overlegenhet. Jesus har akkurat ridd inn i Jerusalem og blitt hyllet som Messias. Jeg tror de mest oppegående av fariseerne ante hva Jesus egentlig spurte om: Hvem mener dere at jeg er? Hvem er jeg sønn av? Men Jesus stiller spørsmålet om Messias slik at de kan svare ut fra den allminnelige jødiske oppfatning, og da er svaret enkelt: Den etterlengtede Messias, den salvede frelseskongen, er sønn av David. Enhver jødisk konge fra Saul og fremover var en messias i den forstand at han var salvet av Guds profet. Men David hadde fått et spesielt løfte av Gud: Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. (2 Sam 7,12-14) Dette løftet kunne ikke være oppfylt i og med Davids egen sønn Salomo. Riktignok bygde han Herrens tempel, men han hadde så mange koner av fremmede folk at han ikke klarte å holde det første bud, og kongeriket ble delt etter hans død.
Men så viser Jesus til åpningen av Salme 110, og slår fast at den sier det motsatte. Ja, han sier ikke bare at vi skal ta salmeoverskriften bokstavlig – en salme av David – men at David har talt ved Den Hellige Ånd og at budskapet er profetisk, ikke historisk. (Nå er det ikke noe galt i at teologiske institusjoner studerer GT på historiske premisser, men det er ikke den historiske lesningen Kirken lever av, og det er ikke den som kan vise oss at Kristus er sentrum i hele Skriften.)
David sa: Herren (HERREN med store bokstaver, altså JWHW) sa til min Herre (altså Messias): Sett deg ved min høyre hånd. Jesus er ikke bare en frelseskonge i jordisk forstand, men en som har sin plass ved Guds egen side. Og han er ikke bare en sønn i Davids-slekten med menneskelig levetid nesten 1 000 år etter kong David, men en som var Herre allerede på Davids tid. I Johannesevangeliet er det et ord av Jesus som sier dette enda tydeligere: Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Før Abraham ble til, er jeg. (Joh 8,58)
For oss kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi bekjenner jo den nikenske tro hver søndag etter prekenen. Men det er viktig for kristendommens historiske troverdighet at Kristus-dogmene ikke er noe som utviklet seg vilkårlig i Kirken et par generasjoner etter Jesu egen levetid. Mange dominerende teologer de siste 150 år har rettet en slik kritikk mot Kirkens tro og bekjennelse, og de har hevdet at denne kritikken er historisk fundert. Nå har pendelen heldigvis snudd de siste tiårene. Flere av dagens fremste forskere på NT og urkirkens utvikling argumenter for at bekjennelsen til Jesus som Herre og Gud Sønn med en eksistens før han ble født som menneske i Betlehem går tilbake til Kirkens første generasjon, altså til Jesu egne apostler. Her er det full samstemmighet mellom Matteus, Markus og Lukas.
Vi ser det også tydelig hos Paulus som jo har skrevet de eldste skriftene vi har i NT. I 1 Kor 8,6 reformulerer han den jødiske trosbekjennelsen slik at Gud Faderen og Herren Jesus står side om side i troen på den ene Gud:
så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham,
og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.
Det som er slående her er ikke at Paulus selv har en slik bekjennelse, men at han kan skrive dette til menigheten i Korint uten noe videre argument. Dette er ikke et stridsspørsmål drøye 20 år etter Jesus død og oppstandelse, men noe Paulus kan vise til når det er blitt strid i Korint om det et er greit å spise kjøtt som har vært ofret til avgudene.
Ut fra dette ser vi at Jesu undervisning om det største bud på den ene side er fullt ut jødisk etter moselovens ordlyd og samtidig helt fornyet. Når vi skal elske Herren vår Gud av hele vår hjerte og hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, er det den ene, treenige Gud, Faderen, Sønnen og Helligånden vi retter vår mangelfulle kjærlighet til.
Budet om å elske sin neste som seg selv er også uforandret i sin ordlyd, men den fulle rekkevidden av nestekjærligheten er det bare Jesus Guds sønn som har vist oss gjennom sin inkarnasjon, sitt liv og sin død.
De fleste ledersikkelsene i urkirken og mange andre kristne som vi ikke kjenner navnet til, ble martyrer for sin tro. Men det er verdt å huske på at også ikke-kristne jøder ble martyrer for sin trofast mot Israels Gud i samme periode. En av de mest kjente er rabbi Akiva som ble drept av romerne i år 135. Søk opp rabbi Akiva på engelsk wikipedia (https://en.wikipedia.org/wiki/Rabbi_Akiva ), så kan dere lese om hans gipende bekjennelse om hva det vil si å elske Herren av hele sin sjel, det vil si av hele sitt liv.
Og situasjonen er tilsvarende tøff for mange kristne i verden i dag. I Åpne Dørers bønnekalender for søndag 8. oktober står det: I Zhejiang har kirker blitt beordret til å fremme slagord som «Elsk komunistpartiet» og «Elsk landet». Be om at kirkegjengerne må elske Gud av hele sitt hjerte, og at deres hengivenhet er til Kristus. Det må vi også gjøre!
Til ære for Faderen, Sønnen og Helligånden, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.
