Preken på 3.s. i epifania v/ fader Asle Ambrosius
Joh 2,1-11
«Dette sitt første under gjorde Jesus i Kana i Galilea.»
Det er neppe kronologien som er avgjørende når Johannes skriver at dette var det første underet Jesus gjorde. Han er vanligvis ikke så opptatt av hva som kommer først eller sist. Hans fremstilling av evangeliet om Jesus går mer fra høydepunkt til høydepunkt og er komponert som en sammenhengende forkynnelse av Jesu ord og gjerning. Det er snarere slik at fortellingen om bryllupet i Kana er plassert først fordi den åpner opp for det som følger senere og allerede fra starten gir oss et dybdeblikk inn i hvem Jesus er og hva han vil med oss mennesker. «Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.»
Det skjedde på «den tredje dagen», skriver Johannes. Heller ikke det er først og fremst en kronologisk tidsangivelse. Uttrykket «den tredje dag» gav allerede de første Jesus-troende som hørte evangeliet fra Johannes en assosiasjon til noe som sprenger ethvert tidsskjema og pekte tilbake til den dagen Gud viste sin herlighet og ære ved å reise Jesus opp fra de døde. «Min time er ennå ikke kommet,» sier Jesus til Maria, der hun griper inn for å forhindre en mulig skandale ved bryllupet. Også dette uttrykket viser fremover til påskens store vandlingsunder, da døden ble til liv og syndere ble helgener.
For la oss huske at når Johannes skriver sitt evangelium, var underet allerede skjedd. Og ikke nok med det, antallet som trodde på Jesus og som så Guds herlighet gjennom det største forvandlingsunderet av alle, var blitt mangedoblet. De var allerede etablert som et trosfellesskap som feiret denne hellige handling i nattverdens mysterium, slik apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint: «For så ofte dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død inntil han kommer.» Altså et eskatologisk utblikk til en fremtid der alt det Jesus hadde sagt og gjort skulle fullendes i herlighet. Det var slik de troende hørte evangeliet fra Johannes, de hørte det på bakgrunn av et fullbrakt frelsesverk, og de feiret det som et tegn på en kommende virkelighet som skulle forvandle alt, en ny himmel og en ny jord.
Leser vi dagens evangelium i dette lyset og hører det sammen med de troende til alle tider, samlet rundt Herrens bord i tilbedelse og takksigelse, da åpner dette underet som skjedde i Kana i Galilea hele evangeliet for oss, konkretisert i de hendelsene og de detaljene som her er beskrevet.
La oss ta det viktigste først. Det hellige bryllup, feiringen av det store mysterium der mann og kvinne blir ett, eller snarere én, i kjærlighetens store favntak. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor,» skriver den hellige Paulus, og de to skal være ett. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken.» Slik hadde forholdet mellom Gud og hans utvalgte folk blir skildret mange ganger og på mange måter i Det gamle testamentet, ikke minst i det store kjærlighetseposet, Høysangen. Også når folket var utro, sto pakten fast, slik profeten Hosea så sterkt og vakkert skildrer det: «Se, jeg vil lokke henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne. Når hun kommer derfra, vil jeg gi henne vingårdene tilbake … På den dagen, lyder ordet fra Herren, skal hun kalle meg sin mann … Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet.» Og vi hører gjenklangen av dette i apostelens bekreftelse av pakten med Gud, som en oppmuntring til den unge kirken: «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» Det er slike toner de første Kristus-troende hørte da de hørte evangeliet om brudgommen og bruden som feiret kjærlighetens triumf i bryllupet i Kana i Galilea, der Jesus var gjest sammen med sin mor og sine disipler – og de så hans herlighet. Og disiplene trodde på ham. Og troen bar i seg håpet om at den guddommelige kjærlighet en dag skulle seire totalt, slik Johannes åpenbaring skildrer Lammets bryllup i himmelen: «Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.» «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører dette skal si: Kom! Den som tørster skal, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.»
Ja, så var det dette vannet da, som denne dagen ble gjort til vin på Jesu ord og befaling. Både vannet og vinen talte til de første Jesus-troende, og taler fortsatt til oss. Både uttrykket «livets vann» og «den nye vinen» forteller oss at begge deler er bilder på det nye livet som Jesus vil gi oss, vannet som bildet på dåpen og vinen som bilde på nattverden. Men akkurat her, i fortellingen om bryllupet i Kana, er vannet og vinen motsatser som vitner om en gammel og en ny tid. Det er forresten underlig at Johannes blir så detaljert i sin beskrivelse – han er jo vanligvis mer opptatt av de store linjene, han forteller jo for eksempel verken om selve innstiftelsen av dåpen eller nattverden – men her blir han konkret og angir både antallet med vannkrukker, hvor mange liter vann de inneholdt, og hvorfor de sto der; det var på grunn av jødenes regler for renselse, står det. Hvordan hørte de første Jesus-troende denne detaljen, mon tro? Var det ikke som et tegn på noe større, på noe som åpent opp for evangeliet og den rettferdigheten som Gud gir ved troen på Jesus. Som en døråpner for det Johannes proklamerer i åpningen av sitt evangelium, der han sier: «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde (For loven ble gitt ved Moses, nåde og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Ikke Moses, men Jesus! Ikke loven krav og forordninger, men evangeliets gave og frihet. Og mengden av det flytende forkynner at det er nok for alle. Nåde over nåde. det er som vi hører Salmisten si ‘mitt beger flyter over’)
Og skal vi våge oss til å ta med enda en detalj, som de første Jesus-troende hørte som en øyeåpner inn til større hemmeligheter, de som sammen med disiplene hadde sett hans herlighet og som kom sammen for å feire nattverdens mysterium i menighetens fellesskap. Legg merke til hvilken plass Maria, Jesu mor, har i fortellingen. Heller ikke det neppe tilfeldig. Legg merke til den respekten de har for henne, både verten og disiplene, ja, også Jesus selv. Hun tar sin plass og handler med autoritet. Ja, Jesus selv tiltaler henne med et æresord som han bruker om henne bare på ett annet sted, nemlig ved korset, når han sier til henne, med blikket på Johannes, den disippelen han elsket: «Kvinne,» sier han, «se der er din sønn.» Her sier han til henne, der hun går imellom og kanskje er litt for rask og ivrig: «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» Det lyder kanskje som en streng avvisning, men er snarere å forstå som hjelp for henne til å forstå hva som ligger foran og hva de begge hadde i vente: «Min time er ennå ikke kommet.» I hvert fall mister hun ikke motet ved det Jesus sier, og går videre til tjenerne og sier: «Det han sier dere, skal dere gjøre!» Marie – hun som var den første til å være lydig da hun sa: «Det skje meg etter ditt ord», her sier hun til oss alle som hører: «Det han sier dere, skal dere gjøre.»
Det er liten tvil om at Maria spilte en hovedrolle under bryllupsfesten i Kana i Galilea. Det var på hennes bønn at Jesus handlet som han gjorde. Hun var på et vis en som gikk imellom og ordnet opp, men som selv ydmykt overlot til Sønnen å handle. Det er liten tvil om at de som hørte evangeliet etter Johannes også tenkte slik om henne. Så lenge hun levde iblant dem, behandlet de henne med samme ærbødighet som Sønnen hadde gjort det. Og da hun døde ble hun æret med tilnavnet Theotokos, Gudfødersken, og sett på som alle troendes Mor. Og siden den gang har hun vært med i den store skaren, i himmelen og på jorden, som priser og tilber Han som er en utstråling av Faderens herlighet og bildet av hans vesen. Ja, hun er selv blitt et bilde på Kirken som Kristi brud som i tro og håp venter på brudgommen som kommer for å gjøre alle ting nye. Også vi i dag sier med henne og alle troende til alle tider: Amen, ja kom, Herre Jesus!
