FRA PINSEFEST TIL HVERDAGSLIV

Sist søndag feiret vi festen for Den hellige treenighet. Vi ble utfordret til å trenge dypere inn i dette kristne grunnmysterium som er den innbyrdes kjærlighet mellom Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd og minnet om hvordan alt kristent liv skjer i den treenige Guds navn.

I dag er vi så å si tilbake til hverdagen – til trivialitetene – til livet slik vi alle sammen kjenner det og med de bekymringene og konfliktene som hører det alminnelige menneskelivet til. Eller for å si det enda mer direkte: Sist søndag handlet det om Gud – i dag handler det om penger; det vil si, det handler om penger, eiendom og alle tingene vi omgir oss med.

Nå er kanskje ikke overgangen så brå og stor som det kan synes. For det første fordi vår gudstro har med dette livet å gjøre – en gudstro som ikke får betydning for vår måte å leve på i hverdagen, er et farlig bedrag, om den er aldri så sublim og spennende som et teologisk tema i seg selv. Og for det andre fordi – hold dere fast – ingenting er så åndelig som penger! Det vil si, nest etter Gud selv er pengene og det de representerer den sterkeste åndsmakten som finnes. Det er ikke tilfeldig at Paulus skriver til den unge Timoteus at «kjærligheten til penger er roten til alt ondt». Jesus selv advarer mot pengeguden, som han kaller Mammon. «Pass dere for pengebegjær», sier han, «for det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod».

Og kanskje skal vi starte vår vei inn i dagens evangelium nettopp her. For å forstå den dype tragedien som rammet den rike bonden i Jesu eksempelfortelling, må vi få tak i den åndelige dimensjon i det som Jesus vil lære oss i dag. Det dreier seg nemlig ikke først og fremst om et etisk spørsmål i forbindelse med et arveoppgjør, eller om en oppfordring til moralsk opprustning når det gjelder våre økonomiske disposisjoner, selv om det i og for seg kunne være på sin plass. Det er lett å reagere på fortellingen om den rike bonden med moralsk indignasjon. Men hvor fører det oss hen? Skulle han kanskje ha eiet litt mindre eller planlagt litt dårligere – er det i og for seg noe kristent ideal? Eller skulle han vist litt mer måtehold eller magemål og ikke vært fullt så glad i livets goder? Med andre ord, lignet litt mer på oss – balansert litt bedre – gjort litt mer av det ene og litt mindre av det andre? Men hadde verden blitt noe bedre av det?

Når jeg spør slik, forstår vi forhåpentligvis med en gang at det ikke duger med en moralsk innfallsvinkel til dagens evangelium. Jesus sier ikke at noe var galt i den rike bondens disposisjoner, noe han kunne rette på bare han ble gjort oppmerksom på det, men at alt var galt og at det gikk som det måtte gå da han møtte døden, eller snarere, da Gud møtte ham i døden.Den rike bonden hadde alt, men det var også alt han hadde!

Det var ikke det at han hadde planlagt fremtiden for godt, som var problemet, men at han hadde planlagt for dårlig, fordi han hadde glemt å regne med Gud.

Memento mori – var hilsenen munkene i klosteret møtte hverandre med på sine meditasjonsvandringer i klosterhagen. Husk du skal dø! Ikke som en morbid spøk som skulle ta gleden fra en medvandrer eller som et livsfiendtlig gufs fra et ufølsomt og ødelagt sinn som fikk rosene i hagen til å visne. Men som en frigjørende sannhet som løser fra alle falske bånd og binder våre liv til Ham som gir det – og som tar det tilbake når Han vil.

Det er noe betagende vakkert i Forkynnerens melankolske livsvisdom: «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den.»

Under alt levende liv – bak alle livsfunksjoner – truer døden. Er det det han sier? Nei, han sier: Når dødsdagen kommer, og alt forgjengelig blir til støv, da vender ånden tilbake til Gud som gav den.

Og det er vårt neste innsteg i evangelieteksten i dag. Tragedien til den rike bonden som førte til at han til slutt mistet alt, var at han bare lærte Gud å kjenne som den som tok. Som den som ribbet ham for all staffasje. Som tok hans liv tilbake. «Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?»

Det synes ikke som om den rike bonden hadde noe bevisst forhold til Gud i det hele tatt – og allikevel kan det synes som om ‘den Gud som tar’ hele tiden truet i bakgrunnen. Han været faren. Var det ikke derfor det var nødvendig å sikre seg, klamre seg fast til sitt gods og gull, bare stole på seg selv, ikke slippe andre mennesker inn på seg (ja, for legg merke til at i den rike bondens verden var det nok mange ting, men ingen mennesker – han snakket bare med seg selv!)? For han kunne jo miste det en gang!

Dette, sier Augustin, er det gudløse menneskets store tragedie. Concupiscentia – livsbegjæret – som aldri får nok, som aldri blir tilfredsstilt, fordi det strekker seg mot det skapte – mot det som ikke har liv i seg selv – mot alt som er dødt og som en gang skal bli til støv. Grunnsynden som gjør et menneske innkrøkt i seg selv, ute av stand til å bryte ut av egolivets evige kretsløp rundt seg selv. Der mye vil ha mer, og mer aldri er nok. «Du har skapt oss til deg», sier Augustin, «og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Et menneske som fyller sitt liv, som fyller opp sitt hjertes begjær, med noe som er mindre enn Gud selv, vil alltid være bundet til å skaffe seg mer, det er som et narkotikum – som en tvang, som en besettelse. Enten det er penger eller eiendom eller sex eller dop. Eller mennesker – og deres gunst.

Den rike bondens tragedie var at han ikke kjente Gud slik han er. Og det er ikke en Gud som først og fremst tar – og som tar fra oss – og som derfor er en trussel, men den Gud som gir – som fyller vårt liv med det som er godt. Og det er her evangeliet i dag møter oss. Det møter oss midt i livet – midt i hverdagen – midt i våre økonomiske og andre pekuniære forhold – ikke første og fremst med moralske krav, men med et frigjørende budskap. Det det gjelder for oss – om vi er rike eller fattige – hvilken skala vi nå velger å bruke for å vurdere det – er å lære Gud å kjenne som den som gir. Det gjelder å være rik i Gud. «For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.»

«Du kan ingenting ta med deg dit du går.» Selv om det var sant for den rike bonden, slik Cornelius Fresvik synger, så er det allikevel ikke hele sannheten. Den som er rik i Gud, har en skatt som nettopp er av en slik kvalitet at vi kan ta den med oss dit vi går. Guds rike kaller Jesus denne hemmeligheten. Det annerledes rike, der vi møter den Gud hvis vesen det er å gi. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Eller slik vi leser om Jesus, han som «ikke så det som et rov å være Gud like, men gav avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse …»

Denne hemmeligheten utfolder Jesus i Bergprekenen, der han ifølge Lukas, sier:

«Salige er dere fattige», for Guds rike er deres.» Det er på en måte motstykket til den rike bonden. På bakgrunn av dagens tekst kunne vi kanskje våge å oversette det slik: Lykkelig er den som ikke er slave av de materielle ting! Meningen er på ingen måte å glorifisere økonomisk fattigdom, men den frigjørende hemmeligheten er dette, at den som eier Guds rikets gaver, har alt uansett. Et slikt mennesket eier den gode del som aldri skal bli tatt fra det. For den som har festet sitt liv til tilværelsens sentrum – til den Gud som gir, kommer ingen ting som en uavvendelig katastrofe – selv ikke døden.

Det finnes et fellesskap å investere i som vi aldri skal miste – et nådens og et kjærlighetens fellesskap omkring Jesus og hans frelsesgaver. Alt dette skal vi få ta med oss dit vi går. Det gjelder fremfor alt syndenes forlatelse som vi får når vi omvender oss til Ham som gir – men også de gode gjerningene vi gjør, det vi gir videre. Ja, til og med pengene kan brukes til å investere i mennesker slik at de kaster av seg for evigheten, som Jesus sier i et litt dunkelt ord: «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt», sier han. Dette har kirken vår så å si tatt på ordet ved å utarbeide et konkret forslag til hvordan medlemmene våre kan tilgodese kirken i forbindelse med sin død, slik at midlene våre kan bidra til at Akirken fortsatt kan gjøre sin gjerning blant nye generasjoner. Pamfletten har overskriften: Av ditt eget gir vi deg tilbake, slik vi ber hver søndag under offertoriet. Slik kan pengene og eiendommen og alt annet Gud gir oss brukes med tanke på Guds rike, ikke til å sikre oss selv, ikke til å bygge rundt oss selv, men til å avspeile den Gud vi tror på og som vi kjenner – Den treenige Gud, kjærlighetens dypeste grunn og mysterium, den Gud hvis vesen det er å gi.

Slik synger Gustav Jensen i en julesalme:

Gi din Gud ditt hjerte hen,

Gi din ringe neste!

Gi din uvenn og din venn, giv dem av ditt beste!

Gi til du blir tom og arm,

Intet skal du miste!

Gi til du blir rik og varm,

Rikest på det siste!