Guddommelig sorg
Luk 19,41-47
Preken på 11.s. i treenighet
Diakon Håkon Johannes Andersen
Kollektbønnen er en verdifull liturgisk oppfinnelse. Der får vi vite hva som er det viktigste i dagens tekster. I dag er det todelt: Jesu sorg over sitt folk som stort sett avviste ham, og kallet til omvendelse som gjelder oss alle.
Det er palmesøndag. Jesus sitter på eselet og rir inn i Jerusalem mens folket roper hosianna. Men så er det noen i Jesu følge som ikke bare er opptatt av triumf og messiansk forventning. Det er noen som legger merke til hvordan Jesus har det og hvordan han sørger over Jerusalem og byens innbyggere. Og vi som kjenner historiens videre gang og romernes brutale beleiring og erobring av Jerusalem en generasjon senere, forstår at Jesus gråter over deres kommende lidelse.
Men Jesu må også ha kjent på en dyp sorg over at den frelsergjerning han var på vei mot Golgata for å fullføre, ikke blir tatt imot. Det er ikke bare politisk og militær frihet og overlevelse som står på spill, men det som tjener til fred i møte med evigheten. Jesus uttaler disse domsordene med tårer, og derfor er det så ille å tenke på at Kirken, i mange peridoer helt fra de tidlige kirkefedre, har tatt til seg domsordene over Israels folk, men ikke Jesu sinnelag. Kirken har tvert imot tillatt seg å triumfere over jødenes fordrivelse fra Jerusalem og senere over deres fordrivelse mange andre steder. Nei, Jesu disipler og etterfølgere til alle tider skulle ta del i hans sorg over sitt eget folk og be for Israels omvendelse. Paulus er vårt beste forbilde her: Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. Derfor er det Kirkens kall å dele evangeliet også med jøder, men det må skje med varsomhet. Jeg husker Oskar Skarsaune sa en gang i en bibeltime at kristen misjon overfor jøder må skje i aller største ydmykhet og med en bevissthet om jødenes kår i det kristne Europa opp gjennom historien.
For egen del må jeg innrømme at jeg har vært meget lite bevisst på å be for det jødiske folk. Det kunne kanskje vært klarere formulert i våre tidebønner og andre liturgier, men det kan også hende at det gjelder å få åpnet øynene og ørene for de bønnene vi allerede har, f. eks. Herre, frels ditt folk og velsign din arv og din eiendom, og fø dem og bær du dem til evig tid. Ellers har jeg tenkt på disiplenes spørsmål til Jesus rett før himmelfarten: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» 7 Han svarte: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt.» Disiplene får ikke åpenbart når dette skal skje, men Jesus avviser ikke at riket skal bli gjenreist for Israel. Kanskje dette er et delaspekt når vi ber Fadervårs andre bønn: Komme ditt rike?
Etter Jesu inntog i Jerusalem hører vi om renselsen av tempelet. Dette er den eneste gangen i evangeliene at vi hører om noe som ligner fysisk maktbruk fra Jesu side og på en måte som kunne gå utover andre mennesker, i hvert fall deres næringsvirksomhet. Jeg tror Lukas ønsker at vi skal se denne hendelsen mer som et utslag av guddommelig sorg enn av guddommelig vrede.
Jeg tror også vi finner noe av bakgrunnen hos profeten Sakarja. Det er jo hos Sakarja vi finner selve palmesøndagsprofetien om fredskongen: Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han. Og helt på slutten av Sakarjaboken der det igjen er tale om Herrens frelse for Jerusalem står det: Den dagen skal det ikke lenger være noen som driver handel i huset til Herren, Allhærs Gud. Pengevekslerne og duehandlernes nærvær i tempelets forgård var i seg selv et tegn på at tempeltjenesten ikke lenger bringer rettferdighet til Guds utvalgte folk. Paulus skriver at Israel søkte rettferdighetens lov, men de vant ikke frem til den fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. Det betyr blant annet at de fortsatte å holde seg til den midlertidige rettferdighet som offertjenesten i tempelet gav, etter at Jesus kom med en fullkommen rettferdighet.
Det er en frelsesprofeti til vi bør legge merke til hos Sakarja. Den handler om at Israel skal omvende seg en gang i fremtiden, og at de skal anerkjenne Jesu død på korset for deres skyld: 10 Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.
Og så, etter å ha studert Israels behov for omvendelse, er det tid for vår egen selvransakelse. Vi er også i Jesu følge – i en viss forstand er vi på vei opp til Jerusalem hver gang vi feirer messe. Det skal vi ikke trekke i tvil i det hele tatt. Men det går an å være i Jesu følge, men glemme å se ham ordentlig. Av alle som fulgte med Jesus på palmesøndag, var det bare noen som la merke til hans tårer og hørte de ord han uttalte om Jerusalem. Her går det an å kjenne seg igjen. Vi kan ha mye å gjøre, vi kan ha bekymringer, vi kan i det hele tatt bli for mye opptatt av våre egne begrensninger. Vi får bruke de midler vi har til å rette oppmerksomheten mot Jesus selv enten det er Jesusbønnen, salmeskatten, bibellesning eller meditasjon.
Eller det kan (kanskje?) være at vi blir i overkant fornøyd med vår egen nordisk-katolske kirke fordi vi har en rikdom i liturgi og teologi og et godt fellesskap. Men ingen kirke lever av det vi har. Den lever fordi Jesus kommer til oss, og så gjelder det ta imot.
Vi får be vår Himmelske Far om at han stadig sender oss den samme nådens og bønnens ånd som han også har lovet Israel, slik at vi hele tiden ser hans Sønn, Jesus Kristus.
