«Når dere faster», sier Jesus. Altså ikke om eller hvis, men når. Det betyr at faste hører til blant Jesu venner, slik det var en integrert del av jødisk religiøs praksis. Det betyr at også vi som vil følge Jesus i vår tid, må komme til rette med en eller annen form for faste.
Men først må vi hjelpe hverandre med hva faste er og hva det å faste er godt for?
Jesus gir oss et rett utgangspunkt når han sier: «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» Det betyr for det første at rett faste er et hjerteforhold. Det dreier seg ikke først og fremst om ytre ting, om avståelse fra mat og andre synlige, mer eller mindre heroiske fromhetsøvelser, men om et hjerte som hviler i Gud. Det dreier seg om hvem vi dypest sett er og hvem vi tilhører. For det andre dreier fasten seg om verdier, om hva vi setter høyest, om hvordan vi må prioritere for ikke å gå glipp av selve skatten. Vi blir så ofte blendet av alt det vi omgir oss med og alt vi er opptatt av og av alt vi tar inn, at vi mister sansen til å skjelne mellom det gode og Den gode. Faste sikter på en fornyelse av hjerteforholdet, av kjærligheten til Gud, avhengigheten av ham og gleden i å tilhøre ham. Derfor advarer Jesus om å late som eller å skape seg til. Han sier: «Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.»
Den første lesningen i kveld var fra profeten Joel. Hvis vi spør ham om hva faste er, vil han først minne oss om Guds trofasthet mot sine løfter og om Guds kjærlighet og omsorg for sitt folk. All sann faste starter der – i kontrasten mellom den overfloden av godhet og nåde Gud ønsker å gi oss og den virkeligheten som vi har rotet til. «Åkeren er ødelagt, jorden sørger, for kornet er ødelagt, vinen tørket inn, oljen er borte … Blant menneskene er gleden tørket inn.»
Askekorset som vi i dag blir tegnet med på pannen taler sitt tydelige språk om dødens og forgjengelighetens makt. Det er livet som sluknet, ilden som døde ut, kjærligheten som kjølnet. Så forstår vi også behovet for å vende om, for bot og forandring. Derfor kaller Joel folket til det han kaller en «hellig faste», til å kle seg i sekkestrie og klage foran Guds alter. Ikke bare klage sin nød, som om det hele var uforskyldt, men for å ta sitt ansvar og bekjenne sin synd.
Fastetid er derfor også tid for selvransakelse og skriftemål. For det kollektive mønsteret fra profeten Joel går igjen også på det personlige planet, slik David lærer oss når han i Salme 32 deler fra sitt eget liv:
«Mine ben syknet hen så lenge jeg tiet,» skriver han, «min dag var et eneste stønn. Dag og natt lå din hånd tungt på meg, min saft tørket inn som i sommerens hete. Jeg bekjente min synd for deg, jeg dekket ikke over min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne min synd for Herren», og du tok bort min syndeskyld.» Og noen hver av oss har nok erfart det samme, når vi har vært til skriftemål og fått lettet vår samvittighet gjennom absolusjonens ord: Dine synder er deg forlatt, for Jesu Kristi skyld.
Så står fasten i fornyelsens tjeneste. I gjenopprettelsen av det ødelagte skaperverket. Når folket kler seg i sekk og aske og vender om til Gud, pipler livet frem i ødemarken og gjør den varm og fruktbar. «Den dagen skal det skje at fjellene drypper av druesaft og haugene flomme av melk, og i alle Judas bekkefar skal det renne vann. En kilde skal velle fram fra Herrens hus og vanne Akasiedalen.»
Denne kilden med det levende vann er også tilgjengelig for den som får sin synd tilgitt.
Så faster vi for gledens skyld. Vi avstår ikke fra mat og andre av livets såkalte goder, fordi det er noe negativt. For «alt Gud har skapt er godt, når det mottas med takk og bønn». Men vi avstår fra vår egen grådighet og vårt eget begjær for at Gud selv skal fylle vårt liv med det som er godt, han som er Den gode og alle gode gavers giver.
Hvis vi så vender oss til kveldens andre lesning og spør apostelen Peter om det samme – hva er faste – og hva er faste godt for? – så svarer han slik: Det er for at troen og livet skal samstemme. «Derfor må vi,» skriver han, «sette alt inn på at troen viser deg i rett liv.» Vi trenger en tid for oss selv og med oss selv – for Guds ansikt – for å besinne oss og beskikke vårt hus i lyset av Guds kall. Apostelfyrsten advarer oss mot faren for å bli nærsynt og blind, mot å narre oss selv. Vi kalles derfor til å velge bort for å se bedre; luke ugress for at de gode plantene skal få vekstvilkår; tynne i bedet for at det ikke skal bli overbeplantet. Det stykke jordsmonn som er vårt liv, og som vi har ansvar for, kan ikke romme et ubegrenset antall planter. Vi kan ikke være alt, rekke alt, omgås med alle eller stelle med alt det vi har interesse for. Når Jesus sier «ett er nødvendig», så utfordrer han oss til å gi plass til å la det vokse frem som er etter Guds vilje og som fører oss inn i den gode sirkel som Ånden skaper, der «troen viser seg i rett liv, det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet».
Hva så med fastens ytre sider? Hvis faste er et indre anliggende, et hjerteforhold, en skjult Åndens agenda, hva så med det ytre, som å avstå fra mat og andre goder? Her er kirkens tradisjon helt tydelig og samstemt. Kropp og ånd hører sammen og virker på hverandre gjensidig. Det er derfor ikke likegyldig hvordan vi ordner oss i det ytre og i forhold til kroppen vår, verken i hverdagen eller i nærmere bestemte fastetider. Kroppen taler sitt eget språk, også fordi den er et tempel for Den hellige ånd.
I oldkirken la man vekt på «bukens og tungens faste» – to områder der det alltid er viktig for en troende å være på vakt. Fråtsing nevnes blant de såkalte dødssyndene, og tungen beskriver Jakob som «full av dødelig gift». I vår tid er kanskje øyets og ørets faste minst like aktuelle. Mediebruset som lett forgifter og ammer hjernen, flimrende bilder som fyller sinnet, alle elektroniske duppeditter som forvirrer mer enn de kommuniserer. Larmen fratar oss den stillheten som er nødvendig for å høre Jesu røst.
Kjære menighet! Så kan vi faste på flere måter. Hver må finne sin vei; finne ut hvor det brenner i eget liv og hva som står på spill. Men uansett hva vi måtte begrense eller gi avkall på i denne tiden, må fokus hele tiden være på det å skape rom og tid og anledning til å søke inn til kildene: Ordet, bønnen og sakramentene. Målet for vår faste er ikke så mye å koble fra som å koble til; ikke så mye å avstå fra som å få del i; ikke så mye å begrense som å oppdage fylden og nåden og kjærligheten hos Gud. Slik at Ånden kan skape og utvide rommet inni oss og Kristus ta bolig hos oss og vinne skikkelse i oss. Det er til syvende og sist meningen med all kristen faste, js merd hele vårt liv, at Kristus skal vinne skikkelse i oss. Til glede for andre mennesker og til ære for Faderen og Sønnen og Helligånden, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet.
