Når dere faster, sier Jesus. Med andre ord forutsetter han at hans disipler gjør det, slik Kirken alltid har gjort det siden. Å faste er å avstå fra noe – ikke fordi det i seg selv er ondt eller fordi kroppen og det kroppslige ikke hører hjemme i vår tro og vår gudsdyrkelse. Alt Gud har skapt er godt, skriver apostelen, når det mottas med takk og bønn. Så er altså hemmeligheten i all faste at den skal minne oss om Guds gode gaver som vi mottar av hans milde hånd. Når magen skriker etter mat, når de grunnleggende behovene ikke umiddelbart stettes, blir vi minnet om at alt kommer fra ham som har skapt oss og at vi, som hungrige skapninger er avhengige av ham. Så er målet for fasten ikke bare å avstå fra noe, men å gjøre oss mer avhengige av Gud, flytte oppmerksomheten vår mot vår Far i himmelen, han som ser i det skjulte og som skal lønne oss i sin tid. Så faster vi ikke fordi vi er fromme, eller for å vise oss frem, men vi synliggjør vår fattigdom og dødelighet, og dermed vær avhengighet av han som gir liv og overflod.
Derfor gir det mening at evangelisten Matteus i sitt sjette kapittel først taler om bønnen – deretter om fasten. Han sier ikke bare ”når dere faster”, men han sier også ”når dere ber”. Å be er å flytte oppmerksomheten mot Gud, det er å åpne sin tomhet mot ham som alene kan fylle våre liv med mat som varer og gir evig liv. Når dere ber, skal dere be slik, sier han: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn!”
Vi har en Far som har omsorg for oss. Når det står at han er i himmelen, betyr ikke det at han er langt borte, slik at vi må rope for å få hans oppmerksomhet. Himmelen er der Gud bor, og Gud er ikke langt borte fra noen av oss. Det er i han vi lever og rører oss og er til. Visstnok er han skjult, står det, men han er skjult til stede, og han ser og han ser til. Han er til stede i sin hellighet – det vil si han er avsondret fra oss. Vårt kall er å gi ham all ære, lov og pris. Men vi har ikke æret hans navn i verden som vi skulle, som det heter i en gammel kirkebønn. Når det kommer til stykke er vi i vår selvopptatthet og innkrøkethet i oss selv ute av stand til å fullføre vårt kall. Derfor må vi be: ”Helliget vorde ditt navn!” Det er ikke en bønn om at vi skal lykkes med å sette ham først og gi ham den ære han har krav på. Det er ingen bønn om at vi skal holde det første budet. Det er snarere et rop om at Gud selv må hellige sitt navn i verden og gjennomføre sitt frelsesverk.
Helliget vorde ditt navn! Det er Jesus som lærer oss å be slik. Det er Sønnens bønn til sin himmelske Far om å fullføre hans frelsesvilje. En innvielsesbønn til sin lidelse og død. ”Fader”, sier han, ”timen er kommet; herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg!” ”Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre; og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!”
Og så inkluderer han oss i denne bønnen, han ber om at også vi må være helliget i sannheten og bli bevart i Guds navn.
Så, kjære venner, når vi ber denne bønnen sammen med Jesus, settes vi inn i barnekåret og innvies i hans store mål med alt han har gjort og gjør til vår frelse: At Guds navn skal helliges og æres og tilbes i verden.
Så er Jesu offerbønn også vår innvielsesbønn til et liv som gir Gud den ære han skal ha. Ikke bare med ord, men i vårt liv og levnet. Så går vi inn i fastetiden på nytt for å fornye vårt gudsforhold. Gjennom forsakelse å bli mer avhengig av ham. Gjennom bønnen å komme nærmere ham. Gjennom trofast feiring av eukaristien å gi ham den takk og ære som tilkommer ham alene, ved Jesus Kristus, vår Herre.
