«Jeg ber for dem … for de er dine»

«Jeg ber for dem … for de er dine»

Joh 17,9-17

Preken på 5. s. i påske

I disse ni versene gjentas ett og samme viktige ord ti ganger. Dere la kanskje merke til hvilket det var? Det står som en betegnelse på det Jesus ikke ber for. Han sa:”Jeg ber ikke for verden.” Det går et skille mellom disiplene, – som Jesus ber for,- og verden, som han ikke ber for. En av disse disiplene, Johannes, skrev senere:”Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.” (1 Joh 5,19)

Verden er ikke noe nøytralt område. Den er okkupert. Den står på vantroens og gudsfiendskapets side. Verdens eneste håp er at den opphører å være verden. ”Jeg er kommet til verden, for at den som tror på meg, ikke skal bli i mørket.” (Joh 12,46).  Det ville selvfølgelig være absurd av Jesus å be om at hans fiender måtte ha framgang i motstanden mot ham. ”Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.”

Dette synet på verden er pessimistisk. I dag er det ikke uvanlig å se pessimistisk på den, også utenfor de kristnes rekker. At verden ligger i det onde, kan vi kanskje se uten Jesu hjelp. Veien ut av elendigheten finner vi aldri uten ham.

I denne verden opptrer Jesus som frelser. Gjennom sin frelsesgjerning overvinner han de demoniske maktene og blir den første i en ny skapning. Allerede i den gamle og dødsdømte verden opprettes en ny virkelighet, nemlig Kirken. Kirken, dvs. de som samles omkring Kristus, er allerede her og nå et stykke av den nye verden. ”De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden,” sier Jesus. Alle som tar imot Jesus, de får ”rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje, og ikke ved manns vilje, men av Gud» (Joh 1,13-14). «Den som ikke er født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike,” sa Jesus til Nikodemus. (Joh 3,5)

Vi som tror på Jesus, har allerede her og nå det liv som har evighetskvalitet. Joh 11, 25 – 26:

«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Men fremdeles må vi, hans Kirke, leve vårt liv i verden. Joh 17, 14 – 15 ”Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.”

Å leve i verden og allikevel ikke være av verden, det er den store hemmeligheten med en kristen. En kristen har sin plass i verden, i samfunnet, i produksjonen, i famlilien, i fagorganisasjonen, blant sine venner, kristne og ikke-kristne. Der trengs han. Der behøves hun. Disiplene er jo jordens salt og verdens lys.

Men en kristen er ikke av verden. Å være ”av verden” betyr å være bestemt av tankegangen, verdiene og handlingsmønstrene i denne verden som har kommet bort fra Gud, som ikke regner med ham og som på tusen ulike måter påvirkes og formes av (Ef 2, 2) ”den ånd som nå er virksom i de ulydige.”

Verdens måte å tenke på suger vi i oss hver dag. Det finnes en mengde ting som er tvert imot Guds vilje, men allikevel er selvsagte for verden: å først og fremst tenke på seg selv, å bare leve for dette livet og forsøke å få så mye som mulig ut av det, å hate sine uvenner og gi igjen med samme mynt når man blir forurettet. Lysten til å eie og slå under seg, å få styre og bestemme, å kunne nyte og ha det godt, å kunne følge sine drifter, det regner verden for naturlige drivkrefter bak våre handlinger. Hele dens verdiskala preges av denne måten å se det på.

Og i denne verden skal en kristen leve og arbeide og gjøre sin innsats og samtidig tenke og vurdere på  en helt annen måte. Det er virkelig ikke lett.

Derfor ber også Jesus her i sin forbønn for disiplene at de skal bli bevart fra det onde. Den bønnen trenger vi alle å be hver dag. Vi gjør det i Fadervår. Vi ber jo at Gud skal lede oss så vi ikke faller for fristelser, men blir reddet fra det onde. Paulus har gitt oss det rådet å ”prøve alt og holde fast på det gode.” (1 Tess 5,21).  Det betyr ikke at man skal være med på alt og skaffe seg egne erfaringer av alt nytt, eiendommelig og uprøvd som dukker opp.  Men det betyr at vi skal være kritisk og underkaste alle ting prøving, vrake det som ikke holder mål og beholde bare det som viser seg å være godt når det prøves etter Kristi målestokk.

Jesus kan umulig be om at vi som tror på ham, skal tas ut av verden. For vi er sendt til verden. Vi samles i kirken om Jesus, for så å spres, – spres ut som vitner for ham . ”Jeg er forherliget gjennom dem,” sier han. Å forherlige Jesus i verden vil ikke skaffe oss suksess og popularitet. Jesus forbereder oss på å bli hatet.

I mange land trues kirken av hat og forfølgelse som går på livet løs. Slik er det heldigvis ikke hos oss. Her truer heller verden med å omfavne kirken. Vår nasjon har i likhet med mange andre blitt sterkt verdsliggjort. Og kirken, som i mange generasjoner var dominerende i det sosiale og kulturelle livet, har blitt marginalisert. Kirkene har mer og mer tapt sin posisjon i alminnelige folks bevissthet og i de styrendes bevissthet. Dessverre har da kirkene i mange vitale saker forsøkt å tilpasse seg til den moderne verden og dens verdier, i stedet for å holde seg til apostolisk lære.

Jeg tror ikke denne tilpasning er veien å gå for å bli bevart som kristne og kunne virke som kristne i verden. Jeg aksepterer at det er viktig å forstå kulturer og trosoppfatninger som er forskjellige fra kirkens tradisjoner. Men jeg kan på ingen måte akseptere at alle veier og enhver tro leder oss til Gud. Ikke enhver tro og vei er like gyldig og har samme virkning. Vi er ikke kalt til å stadfeste eller tilpasse oss verdens tro, men vi er kalt til å bli forvandlet ved at vårt sinn fornyes (Ef 4,23). Rom 12, 2 ”Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.”

 

Lydighet mot Kristus må nødvendigvis fra tid til annen føre til åpen konflikt med verden. Vi er likevel kalt til å elske og tjene verden etter vår Skapers forbilde, han som elsket verden så høyt ”at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Vår tids motepregede dyrkelse av subjektiv selvrealisering er fullstendig uegnet som veiviser til Guds vilje. I et splittet samfunn tror jeg at sannheten ikke er et spørsmål om selvrealisering, men om å blir frelst av Ham som er veien, sannheten og livet. Kirken lever som et tegn på denne frelsende nåde som er midt iblant oss.

Begge fristelsene, både den til å vende verden ryggen, og den til å la seg oppsluke av verden, må vi overvinne.

Klarer vi det? Hvordan klarer vi det? Hvordan skal vi bli bevart som kristne og nå fram til det evige livet?  I dagens evangelium ser jeg tre grunner til at det skal lykkes.

  1. Jesus ber for oss. ”Forén vår bønn med forbønnen fra Kristus, vår store yppersteprest, som alltid ber for oss,” sier vi i nattverdbønnen.
  2. Vi blir bevart i Jesu navn. Joh 17, 12 ”Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navn du har gitt meg.”  Det betyr at det er Jesu navn vi må påberope oss. Det er hans frelsesverk vi må ta vår tilflukt til. Som vi ber i nattverbønnen: ”Hellige Fader, vi påminner deg om din Sønns lidelse og død til vår frelse.”
  3. ”Jeg har gitt dem ditt ord.”  Det vil si at vi har en sjanse så lenge Hans ord er bestemmende. Dette betyr at jeg er underlagt forvaltningen av hans ord og sakramenter i Kirken. Og det betyr at hele mitt liv er underlagt hans bud om rett og galt. Messens bønn om en slik lydighet er en bønn om å bli bevart til evig frelse: ”Gi oss… å leve til pris og ære for din herlighet.”

Ja, gi oss å leve til ære for deg Fader, Sønn og Hellig Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

Fr. Tom Hængsle

Translate »