Juledagspreken av fr Asle Ambrosius

 

Joh 1,1-14

 

 

I en refleksjon over dagens evangelium skriver kirkefader Ireneus ca. midt på 100-tallet i skriftet «Mot vranglærerne»: «Hans Ord, det er vår Herre Jesus Kristus, han som i de siste tider ble menneske blant mennesker for å knytte slutten til begynnelsen, det vil si mennesket til Gud.»

For å knytte slutten til begynnelsen, det vil si mennesket til Gud.

Så pregnant kan det uttrykkes – det underet vi i dag feirer da Kristus ble født til jorden. I går hørte vi det fortalt gjennom evangelisten Lukas som gjenforteller historien gjennom blant annet Marias øyne og vitnesbyrd. Det er som vi kan lukte og smake og se og kjenne. Det skjedde virkelig i de dager, på det stedet, med de mennesker og i den historiske konteksten, at Guds Sønn ble født til verden. Det er en vakker og gripende historie som er blitt fortalt fra slekt til slekt og som vi aldri slutter å bli grepet av.

I dag fortelles samme historie av evangelisten Johannes – men på en annen måte. Den taler kanskje mer til hodet enn til hjertet, fordi den prøver å trenge inn til selve kjernen i det som hendte for at vi skal forstå hvilke veldige perspektiver den innebærer, hvilke høyder og dybder, hvilke bredder og lengder, og hvilke konsekvenser hendelsen har for våre og for menneskenes liv. Det vil si, ‘forstå’ er vel ikke det rette ordet, kanskje heller ‘ane’, komme på sporet av, slik at vi snarere må undre oss over det vi ikke forstår, men som vi allikevel må erkjenne og bekjenne, slik at vi, med Johannes, kan si: «Og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Det hele skjedde, sier Ireneus, for å knytte slutten til begynnelsen, det vil si mennesket til Gud.

La oss følge disse to sporene inn i julemysteriet.

For å knytte slutten til begynnelsen. Hva betyr det? Vi forstår at det har med tiden å gjøre – det strekkes et tidsperspektiv som knytter sammen begynnelsen og slutten og som slår en bro mellom himmel og jord. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham.» Når vi sier ‘i begynnelsen’, er nok ikke det helt dekkende, for det som sies om Ordet, er at det var Gud og var hos Gud fra evighet av før alt ble skapt. Begynnelse antyder at tiden allerede eksisterte. I sin nye oversettelse av både skapelsesfortellingen og her i Johannesprologen bruker Pollestad heller ordet ‘opphavet’. «I opphavet skapte Gud himmel og jord» – «I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.» Altså før tiden og verden ble til, ja, før noen begynnelse, var Gud. Og Ordet var hos Gud. Logos, som er det greske ordet som brukes – uttrykker noe mer enn ‘bare ord’, men som også betyr ‘mening’, ‘struktur’ og ‘plan’. Gud har skapt verden etter sin plan, en verden med struktur og mening – med en hensikt. Det er en iboende mening og hensikt med livet, fordi det er skapt av Gud. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» I Jesus Kristus er tiden besøkt av evigheten, tatt inn i det store «fra evighet til evighet». Slutten er knyttet til begynnelsen – til opphavet. Gud har en plan for sin skapning, og denne planen er materialisert, legemliggjort, i Ordet som ble kjød. Og han skal fullføre sin plan og føre sin skapning tilbake til seg. Hør hva apostelen Paulus skriver i sin stor Kristushymne i begynnelsen av Efeserbrevet: «I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt … Han gav oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.»

I Kristus sammenfattes alt i himmelen og på jorden. Slutten knyttes sammen med opphavet. Tiden – alt det som er skjedd, som skjer og som skal skje ligger i Guds hånd, omsluttes av Guds evige forsyn og kjærlighet og skal føres mot en slutt for så, når tiden er inne å omsluttes og gå opp i evigheten. Før verden ble skapt, altså i opphavet – besluttet han som er opphavet til alt liv å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmelen og på jorden. Og denne visdommen og denne innsikten har han åpenbart for oss i Ordet som ble kjød og som tok bolig mellom oss ved å bli født inn i tiden julenatt. Han er selv alfa og omega, begynnelsen og enden, og med tiden skulle han sprenge tidens begrensning og fangenskap og føre sin skapning tilbake til opphavet. Denne hemmeligheten – livets dypeste mysterium – sier Paulus i Efeserbrevet, er åpenbart i verden og gitt til Kirken å forvalte så lenge tiden varer.

Ordet ble menneske blant mennesker for å knytte slutten til begynnelsen.

Det vil si, skriver Ireneus videre, at mennesket knyttes sammen med Gud. Ja, for det er mennesket det dreier seg om. Hele tiden og hele veien dreier det seg om mennesket skapt i Guds bilde med henblikk på Gud.

«I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Dypest sett handler julens evangelium om at Gud skal få sitt tilbake. Og at vi skal finne tilbake til vårt rette opphav. «Men alle som tok imot ham, ga han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.»

Kjære venner, hører dere? Barnet i krybben – Ordet fra evighet til evighet – borger for barnekåret hos Gud. Det er grunnen til vår juleglede. Det er meningen med vårt liv. Det er hele hensikten med at Gud setter himmel og jord i bevegelse og lar tiden hentes inn i og gå opp i evigheten. Gud ble menneske for at mennesket skulle guddommeliggjøres og fullføre sitt liv her i tiden med håp, i tro og kjærlighet til Gud og mennesker. Eller som Ireneus skriver i sin pregnante, teologisk knappe, oppsummering av juledagens evangelium: I de siste tider ble Ordet – vår Herre Jesus Kristus – menneske blant mennesker for å knytte slutten til begynnelsen, det vil si mennesket til Gud.

Dette er for stort til å forstås, for dypt til at vi kan begripe det. Selv ordene våre blir for begrensende til å uttrykke det slik jeg kjenner at jeg gjerne skulle ha formidlet det til dere i dag. Derfor gir jeg i stedet igjen ordet til apostelen Paulus i Efeserbrevet:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I Kjærlighet har han av sin egen vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn. I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde … I ham har vi også fått del i arven, vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett, han som gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje.»

 

 

Translate »