Juleoktaven v/ fr. Tom

 

Juleoktaven v/ fr. Tom

Luk 2,15-20

Jeg vil be dere gjøre tre ting som oppfølging av juleevangeliet. Det første er å gå. For i julen er det nemlig mye snakk om å gå. Evangelieteksten i dag handler om det: Luk 2,15-16 «Og det skjedde da englene var faret fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!  Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.»

Det var også noen andre som gikk (og de gikk og de gikk og de gikk og de gikk)  Eller de red kanskje på kameler. For de hadde lang vei til Betlehem. Det var vismennene fra Østerland. De hadde studert stjernene, og mente at en ny stjerne som hadde dukket opp, var et tegn som viste vei til en konge som var født.

Informasjon om denne nyfødte hadde vismennene og gjeterne fått på ganske forskjellig vis. Men de tok hintet og gikk. Juleevangeliet oppfordrer også oss til å gå. Men ikke til Betlehem. For Jesus ligger ikke lenger i krybben der. Det er over 2000 år siden han gjorde det. Vi skal gå dit vi har fått beskjed om å gå.

Og hvor er det? Det vet dere, for dere har gått (kjørt) dit i dag. Jesus har bedt oss å gå i kirken. Han vil treffe oss der. Matt 18,20 «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.»

 Jesus har også andre møtesteder med oss. Når du ber til ham eller leser eller hører hans ord.  Å gå til Jesus Kristus er å gå andre til møtes For han samler seg et folk, et fellesskap. Og han knytter oss sammen ved de hellige handlinger han har gitt oss å forvalte. Å være en kristen innebærer normalt å gå et sted.

For det andre handler det om å se. Om gjeterne sto det: Luk 2,15-17 «Og det skjedde da englene var faret fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!  Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;  og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.»

Om vismennene heter det; Matt 2,11 «Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det: gull og røkelse og myrra.»

De så det lille barnet i krybben. Men hva var det som var så spesielt med det? Det hendte da ofte at et barn ble født. Denne gutten så ikke ut til å være noe stort. Han var jo så fattig at han bodde i en stall. Derfor gjelder det her ikke bare å se, men å se mer. Det gjelder å se at dette ikke var noen vanlig liten fattiggutt. Han var Guds Sønn og verdens frelser.

Guds Sønn ville ikke sitte i en himmel langt, langt unna menneskene. Han ville være der vi er. Han ville bli kjent med oss. For å kunne hjelpe de hjelpeløse ble han selv et hjelpeløst barn. Det gjelder å se at i dette barn skjer generalunderet i den kristne tro. Inkarnasjonen, kjødpåtagelsen. «Han er både Gud og mann. Alle folk han frelsa kan.» Det er ikke lett. Jeg vet at jeg ville ikke klart det på egenhånd. Men nå har Gud gitt oss briller som duger. Guds briller er troen. «Troens øye ser det: Han gir liv og fred.» Den gaven å kunne se Guds menneskevorden i Jesusbarnet, – det synet kan jeg ikke prestere selv, Men jeg kan be: «Kjære Gud, hjelp meg å tro at Jesus er din Sønn og min Frelser.»

Hyrdenes eksempel sier oss at vi skal gå, se, og til slutt en tredje ting :ta jmot.  Deres mottagelse er dokumentert ved deres takk og ære til Gud: Luk 2,20 «Hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett.»

Det må en viljestilslutning til. Det er ikke din vilje som gjør det, men han tar deg ikke inn i sitt rike mot din vilje. Din prestasjon er ikke annet enn en kapitulasjon,- at du gir opp din motstand mot Gud. Rom 10,13 «for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

Dermed har jeg lagt fram alle de tre momentene jeg ville la gjeterne demonstrere for dere i dag. Gå. Se. Lukk opp. Og dermed kunne jeg slutte min preken Men for sikkerhets skyld vil jeg føye til noen ord om vårt permanente behov for påminnelse om å gå, se og lukke opp. Jeg nevner bare et par stikkord for hver kategori. Kanskje noen vil komme med flere saker under lunsjen.

Å gå. Du må gå for å komme til de kraftkildene som de kristne har brukt fra den første menighet ble dannet i Jerusalem. Apg 2,42 «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.»

Hebr 10,25 «Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.»

Se. Vi må stadig på nytt se ham, først og fremst gjennom Skriftens ord, Nye sider trer fram i ulike faser av vårt liv, slik Wilhelm Birkedal så betagende skildrer det i sin salme:

*Jeg så ham som barn med det solrike øye.

*Jeg så ham som ungdom i livskraftens

morgen

*Jeg så ham som mann i den modnere

sommer

Vi kan ha jødene i Berøa i tankene: Apg 17,11 «Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.»

Og husk å be om Åndens briller. For Guds ord er Åndens sverd (Ef 6,17)

Lukk opp. Lukk opp alle rom i ditt hus for ham, så syndsbekjennelse og syndenes tilgivelse slipper til overalt. Dere husker hvordan hyrdenes hjerter åpnet seg i takk og tilbedelse. Vi åpner våre lepper og lovsynger vår Herre. Vi åpner våre hender i tjenesten for vår neste.

Hebr 13,15-16 «La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn! Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.»

Løft deres hjerter. Vi løfter våre hjerter til Herren. Ja, til deg Fader, Sønn og Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.

 

 

Translate »