De fleste vil være kjent med fjernsynets mangeårige, uhøytidelige konkurranse med daglige spørsmål om steder, personer og hendelser, som finner sitt svar i et samlende ord eller uttrykk, sammensatt av den første bokstaven i hvert delsvar. Så sitter man der, alene eller sammen, på hytta eller hjemme, lar seg underholde og gjetter på løsningsordet fra dag til dag. Påskenøtter er visst blitt et like fast innslag i nordmenns påsketradisjoner som påskekrim, påskehare og appelsiner i solveggen.
Kirken har også sine påskenøtter som må knekkes før vi finner det forløsende svaret, selve løsenordet inn til påskens mysterium. Påskens egentlige budskap ligger jo ikke åpent i dagen så vi bare kan plukke innholdet med oss sånn uten videre, uten å engasjere tanken og viljen, hver for oss eller i fellesskapet. Hver dag i den dramatiske uken frem mot påskedag bærer i seg en hemmelighet som må knekkes, avsløres. En hemmelighet som også skjuler en sannhet som må komme for dagen for at vi skal kunne se og ta imot påskens glede.
Palmesøndagens hemmelighet skjuler sannheten i det menneskelige tvesinnet. På den ene siden lengselen etter Den hellige, etter å gi seg hen i begeistring og lovsang i møte med Ham som kommer og som både er kjent og ukjent på samme tid. På den andre siden de mørke tankene, de tvilsomme hensiktene, ønsket om makt og egen regi, planer om intriger og mord, lysten til det onde i hjertet. Vi gjenkjenner dobbeltheten i vårt eget sinn. Troen og tvilen, tilslutningen og sviket. Men det som er sikkert, er at han som mer eller mindre inkognito kommer ridende på eselfolen inn i kongebyen og som også vil inn i våre liv, han kommer uansett, han drøyer ikke. Han kjenner vårt hjerte. Han mottar hyllesten og tåler vanæren.
Skjærtorsdagens hemmelighet skjuler sannheten om Guds gode vilje. Han samler sine om bordet og metter dem med brødet fra himmelen. Guds vilje er fra skapelsen av fellesskap, han skaper oss én og én, hver for seg, men han gir oss til hverandre i kjærlighetens fellesskap. Der finner han selv trøst og hvile før han begir seg ut på nattens ensomme vandring, der han må gå det siste stykket mutters alene, for de mange, forlatt av alle. Der ved bordet lærer han oss kjærlighetens vei, den aller beste. Han elsket sine like til det siste. I fotvaskingens sakrament viser han hvordan kjærligheten må vise seg blant oss som kaller oss kristne.
Langfredagens hemmelighet skjuler sannheten om korset. Det er kristendommens hardeste nøtt og største paradoks. Korset er en snublestein og et anstøt for alle generasjoner, men for den som løser korsets gåte, er det en Guds kraft til frelse. Korset roper om dom og straff, om forlatthet og den ytterste ensomhet, om en Gud som er taus. Eller er sannheten den motsatte, at korset er det ytterste uttrykk for Guds kjærlighet og nærvær i all lidelse, hans endelige oppgjør med den store fienden, svaret på skyldens skrikende behov for soning og forsoning, en nådens og tilgivelsens utømmelige kilde?
Påskelørdagens hemmelighet skjuler sannheten om menneskelivets vilkår, om livet og døden. «Det er menneskets lodd en gang å dø.» Det er den harde nøtten som hviler over alt det skapte. Dødens mysterium. Men spørsmålet er: Er døden den endelige slutten, eller er den overgangen og inngangen til det egentlige livet? Det dreier seg dypest sett om rekkefølgen. Fra liv til død, det er den menneskelige erfaring. Fra død til liv, det er troens hemmelighet, vissheten om at vi døde med Kristus i dåpen for å leve det nye livet. Også døden deler vi med ham som døde for oss. Så hviler frøet i jorden. Freden hviler over gravene. Det er tid for å vente i tro, for å holde ut, for å tro uten å se.
Påskenattens/påskedagens hemmelighet er sannheten om Kristus selv, død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Våkenatten som markerer den store overgangen fra mørke til lys; dagen som gryr i øst; livet som sluker døden; troen som overvinner verden. Det er i denne natten og på denne nye dagen, den første dagen i uken, at Kirken feirer troens mysterium: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer i herlighet!» Alle livets gåter finner sin løsning hos ham, Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er dette som er Kirkens være eller ikke være, det den står og faller med. For er ikke Kristus oppstanden, så er vår tro intet.
Kirkens påskenøtter er ikke egnet for underholdning og leik i lag. Her utfordres vi til å finne løsningen på livets store spørsmål, om livet og døden. Hver av dagene frem mot påske bærer på sin egen hemmelighet, representerer hver sin ‘påskenøtt’ for tro og tanke. Samtidig er det verdt å merke seg at nøttene ikke knekkes i egen kløkt og visdom. Hemmeligheten – løsenordet – må avsløres for oss ved Guds Ånd, som det står skrevet:
«Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham – dette har Gud åpenbart oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud» (1 Kor 2,9-10).
Lykke til med årets påskenøtter – og velsignet påske!
Fr. Asle Ambrosius
