Preken på 4. søndag i advent (Luk 1,39-56)
Av fader Tom Hængsle
I møtet mellom de to vordende mødre ble det som Maria hadde opplevd, for første gang uttalt av menneskemunn. Engelens budskap ble til et menneskelig vitnesbyrd, og Gud blir for første gang lovprist for at han gav sin Sønn til verden.
Jeg lurer på om den gravide kvinne i sin tilstand opplever en spesiell nærhet til livets skaper. Hvordan det er og ikke er med den saken, så er det likevel ikke deres svangerskap som gir dem kompetanse til å være menighetens veiledere i julefeiring, men det er deres åndsfylde. Vi vet hva Ånden har gjort med den yngste av de to. Og den eldste viser seg nå å ha (eller få) den åndsgaven som Paulus setter så høyt: hun taler profetisk. Luk 1,41-42 «Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd og ropte med høy røst.»
Maria hadde gått inn til Elisabeth og hilst på henne. Hva sa hun? Fromme israelitter hilste hverandre med et gudsord. Kanskje brukte Maria den samme hilsen som Boas (Rut 2,4) «Han sa til onnefolkene: «Herren være med dere!» De svarte ham: «Herren velsigne deg!» Hilsningsordene bar i seg en forkynnelse av Guds ord. Og der Guds ord uttales, der er Guds Ånd virksom.
Maria hadde opplevd at Guds ord gjennom engelen Gabriels munn virket mirakelet i hennes morsliv. Nå fylte hennes egen hilsen slektningen Elisabeth med DHÅ så hun vitnet om verdens Frelser og Herre. – Jeg skulle ønske disse åndsfylte kvinner kunne hjelpe oss, ved sitt forbilde og sin forbønn, til å ta imot julens hovedperson.
Maria er forbilde for menigheten. Hun var i sin ringhet og lydighet helt avhengig av Gud for å føde Frelseren. Slik er også kirken fullstendig avhengig av Guds ord og løfte gjennom påkallelse av DHÅ for å gjøre det vi skal: å bringe Kristus til verden.
Maria bar under sitt hjerte han som bærer henne, ja, hele kosmos i sine allmektige skaperhender. Slik er det også å være kirke. 2 Tim 2,21 «et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.» Kristus har vi i denne tidsalder alltid i noe: i Ordet, i dåpsvannet, i det hellige måltidets elementer, og på andre måter i kirken. Det er DHÅ som formidler hans nærvær. Derfor må aldri bønnen om Ånden forstumme i kirken.
Maria ved korset blir også et forbilde for oss. Hun står nær Kristus, hun er trofast, hun deler smerten. Lidelsen vil også ramme den kristne menighet. Ikke minst dette å stå som tilsynelatende maktesløs tilskuer til det ondes triumf, å lide og overlate det som skjer til Faderen.
Men det er også en annen side av Marias moderskap. Da han hang på korset, sa Jesus til sin disippel: «Det er din mor.» (Joh 19,27) Jeg tror vi kan lese det både individuelt og kollektivt. Og for oss som er Jesu disipler i dag, betyr det: Likesom moderen Maria har unnfanget, båret, født, ammet, stelt og beskyttet sitt barn, slik har moder kirken omsorg for de barn som fødes gjennom vann og Ånd til å være Kristi legeme.
Kirken er til moder kåret, har sin Gud og Herre båret/Mange sønner, døtre små, som Guds øye hviler på. (Landst.rev. nr. 276)
Maria er rettferdiggjørelsen legemliggjort: hun hørte og trodde. «Salig er hun som trodde.» (Luk 1,45) Hun er et bilde av den troende i møtet med Gud. Et bilde av kirken. Hun viser hva den Treenige av nåde vil og kan gjøre med et menneske.
Den personlige tilegnelsen av den frelsen som Kristus har vunnet til menneskeheten, skjer ved Ånden. Derfor kan vi si at Kirken, alle de frelste, er det bilde som DHÅ blir synlig ved. Maria var den første som ved Ånden ble forenet med Kristus. Siden har millioner fulgt i hennes fotspor.
Legg merke til hvordan hun begrunner sin tillitsfulle holdning. Maria frykter ikke av den enkle grunn at hun henter sin selvforståelse fra den oppgaven som Gud gir henne. Hun lar Gud definere hvem hun er, hun finner sin identitet i Guds kall.
Slik stoler hun ikke på seg selv, men konstaterer hvem Gud er: Han er mektig, hans navn er hellig og hans miskunn varer til evig tid for dem som frykter ham. Det er altså hennes gudsfrykt som gir henne frimodighet innfor den ufattelige oppgaven.
Jeg tror dette kan gi perspektiv til det som har vært tema for oss som menighet gjentatte ganger det siste halvåret, – vår plass og tjeneste i de helliges samfunn, din og min oppgave i fellesskapet. Maria viser oss at oppgavene er nådegaver. Hun skjønner at lille hun er kalt til å være en brikke, en ringe tjenerinne, i Guds store frelsesplan. Hun fastslår at Gud skal gjøre store ting mot henne. Fordi Gud har sett til henne, stiller altså Maria seg til Guds disposisjon. At Gud har sett til henne, betyr at Gud vil velsigne henne og ta imot hennes offer.
Hennes offer er i ord og handling, slik Hebreerbrevet senere skulle beskrive det:
(Hebr 13,15-16) «La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn! Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud».
La oss be om at vitnesbyrdet fra Guds mor Maria må gjøre vår menighet til en god mor for dem som søker det himmelske faderhus.
Ville Gud mangfoldiggjøre
folket innen kirkens døre,
Hellige dem med sitt ord,
gjøre modergleden stor!
Gjøre barneflokken fager,
så i fred den fremad drager,
Syngende til paradis
Herrens navn, lov, takk og pris!
(Landst.rev. nr. 276)
