Rosenkransen
Å se og be med Maria
Som tema for kveldens preken har jeg satt «Å se og be med Maria». Men hovedfokus er allikevel Jesus – ja, han er alltid i fokus der Maria er. Ingen har vært nærmere Jesus enn hun som unnfanget ham i sitt morsliv, bar ham under sitt hjerte, fødte ham i smerte og mottok ham som sin frelser og Herre. Derfor ærer vi henne, vi tilber henne ikke, men vi ærer henne og sier: ‘Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner og velsignet er ditt livs frukt Jesus!’ Ja, nettopp Jesus. Maria lærer oss å se på Jesus – vi ser ham ikke utenifra, betrakter ham ikke på avstand, uanfektet og uberørt – nei, vi ser ham med Marias øyne – vi ser ham sammen med henne som har fått hedersnavnet Guds mor, sammen med Kirken som er vår mor, vi ser ham så å si innenfra, med troens øyne. Og troen leder til bønn og tilbedelse. Derfor ber vi også med Maria, vi tar imot ham i våre hjerter, bøyer oss for ham i lydighet, bærer korset sammen med ham gjennom livet og gleder oss over hans seierrike oppstandelse og himmelfart. Og som i kveld på Maria budskapsdag, sammen med Maria og alle de hellige, feirer vi troens mysterium, hans lidelse og død for våre synder og hans oppstandelse til vår rettferdighet.
Rosenkransen er en gammel bønnepraksis som hjelper oss nettopp til dette – til å holde fokus på Jesus i vår tro og i vår bønn og vår tilbedelse. Bønnekransen som gir hjelp til å meditere over troens mysterier – fra begynnelse til slutt, nettopp sammen med Maria, Guds mor, hvis bebudelse vi i dag feirer. Kransen hjelper oss til å repetere – om igjen og om igjen: Fadervår. Trosbekjennelsen. Så Hill deg Maria med påfølgende meditasjoner over hendelser i Jesu liv, nettopp sett med Marias øyne.
Den første gruppen med meditasjoner kalles Gledens mysterier. Det er hendelsene knyttet til nettopp det vi feirer i dag – gleden over engelens hilsen: ‘Hill deg, du nådefylte!’ Gleden over Guds overraskende nåde: ‘Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud.’ Gleden over morskallet: ‘Du skal unnfange og føde en sønn og gi ham navnet Jesus!’ Undringen over Guds skjulte veier: ‘Hvordan skal dette gå til?’ Og så det glade troens ja, til tross for at omstendighetene ikke var spesielt lykkelige, slik de pleier å være når noen under normale omstendigheter får vite at de er med barn: ‘Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.’
Til Gledens mysterier som Rosenkransen kaller oss til å meditere over sammen med Maria, hører også visitasjonen hos Elisabet, som også ventet barn. Den delte gleden. Gleden i fellesskapet. Gleden over Elisabets bekreftelse når hun bryter ut: ‘Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!’ Og enn mer, når Elisabet, slik Kirken senere alltid har bekjent, bryter ut: ‘Hvem er jeg, at min Herres mor kommer til meg!’ En bekreftelse av engelens ord til Maria: ‘Den Hellige Ånd skal komme over deg og den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.’ Altså ikke bare Jesu mor, men Guds mor. Sann Gud og sant menneske allerede fra unnfangelsen av. Gleden over barnet i mors liv. Og gleden over Ham som helliger alt menneskelig liv fra unnfangelsen av. Herren selv.
Så følger julegleden – gleden over Jesu fødsel i Betlehem ni måneder senere. Deretter frembæringen i templet og møtet med Simeon og Anna, og til slutt Jesus som tolvåring i templet, der Maria igjen blir minnet om sitt morskall, men der hun litt etter litt forstår at morskallet er av en annen verden. ‘Også gjennom din sjel skal det gå et sverd,’ profeterte Simeon. ‘Visste dere ikke at jeg at jeg må være i min Fars hus,’ sier Jesus.
Det fører oss over til den gruppen i Rosenkransen som kalles Smertens mysterier. Når jeg velger å ta det med i denne meditasjonen på Maria budskapsdag, er det ikke bare fordi denne dagen kommer like før påske og i år også faller i pasjonsuken, men fordi det er en dyp og nødvendig sammenheng mellom han som ble unnfanget i mors liv og han som led og døde for våre synder. Vi husker engelens ord til Maria: ‘Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som fødes kalles Guds Sønn.’ Som vi synger i en av de mest kjente hymnene fra Middelalderen, Stabat mater dolorosa i den norske utgaven Naglet til et kors på jorden:
‘Hvem kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte, om endog en synder led! Men her led den evig høye – smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, se, her lider hellighet!’
Derfor kalles Maria også for Smertenes mor, mater dolorosa. Morsgleden skulle litt etter litt blandes med sorg og smerte der hun følger Jesus på vei mot korset. Hun måtte miste ham som sin sønn for å finne ham tilbake som sin dyrebare Frelser og Herre. Og Rosenkransens mysterier hjelper oss til å se Jesus på hans lidelses vei nettopp gjennom Marias nære og kjærlige blikk: Dødskampen i Getsemane. Hudflettingen og tornekroningen i Pilati borg. Børen av korset som bæres mot Golgatahøyden. Og så møter vi Maria igjen til slutt under korset – Stabat mater dolorosa.
Selv om vi feirer kveldens messe i hvitt, i gleden over Marias morskall, har jeg derfor allikevel valgt å avslutte messen i kveld med denne salmen, i Ragnhild Foss sin klassiske oversettelse, som innbyr oss nettopp til å se Jesus med Marias øyne – se ham med kjærlighet og ømhet sammen med Ømhetens mor, sammen med henne som mer enn noe annet menneske vet hva denne guddommelige kjærligheten har kostet.
‘Standande i gråt og kvida Herrens mor ser Sonen lida høgt på kross og skjemdartre.’
‘All vår sorg ho såg han lida og i dauden eismal strida, djupt i sjeli sverdet skar.’
‘Kjærleiks kjelde, moder milde, eg so gjerne gråta vilde attmed krossen hans med deg.’
Slik ser vi Jesus med Marias øyne.
Og så kalles vi som Kirke også til å be sammen med Maria. Det betyr først og fremst å ta del i den store lovsangen – Magnificat – lovsangen hun bryter ut i etter å ha fått høre at hun er utvalgt til å bære Guds egen Sønn til jorden. ‘Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryde seg i Gud, min frelser!’ Ikke først og fremst klagen – men lovsangen, takken til Gud under alle forhold, slik Paulus minner oss om senere. Takken for utvelgelsen – at han har sett til meg. Takken for barnekåret, at jeg får kalles Guds barn. Takken for den store sammenhengen jeg får være en del av – Guds store frelsesplan. Takken for Guds måte å handle på i verden, der han støter stormenn fra deres høyseter og opphøyer de små. Takken fordi han kommer sin miskunn i hu mot Abraham og hans ætt til evig tid.
Dernest innordningen og lydigheten under hans vilje. ‘Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.’ Slik Maria oppfordret disiplene ved bryllupet i Kana, selv om timen ennå ikke var kommet: ‘Det han sier til dere, skal dere gjøre!’
Og dernest igjen tilliten til at han holder ord, og at alt – både gleden over livet og smerten og sorgen og over tapet – virker til gode for den som elsker Gud. For som Paulus minner oss om – helt i tråd med Marias erfaring: ‘For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter … hverken det som nå er eller det som kommer, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.’
Slik lærer Maria oss til å se Jesus med hennes øyne og lovsynge Gud med hennes ord – og slik overgi oss, sammen ned Maria og alle de hellige, til ham i tro og tillit.
Preken på Maria budskapsdag 2026
Fr. Asle Ambrosius
