Mat 7,15-21
Preken i St Johannes Døperen kirke 9. søndag etter pinse.
Fader Tom Hængsle
Når Jesus advarer mot falske profeter, står han i en lang tradisjon fra Israels historie. Vi fikk et glimt fra den i dagens første bibellesning, der Jeremia advarer mot de profeter som fører folket på villspor. (Jer 23) Og at dette ble fulgt opp i kirken fra dens begynnelse, hører vi rett som det er av Paulus. I dagens epistel fra Rom 6 angir han som et kjennetegn på deres barnekår hos Gud at «nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.» (Rom 6,17)
Kampen mot vrang lære og falsk profetisme er ikke noen lett sak synes jeg. Jeg merker meg at denne søndagens tre bibeltekster har et felles fokus i avsløringen av det uekte: fruktene. (Rom 6,21) «Hva slags frukt høstet dere av det?» spør Paulus i dagens epistel. Dere hørte hva Jesus sa. Blant annet: (Matt 7,16) «Av deres frukter skal dere kjenne dem.» Og Jeremia påpekte de uteblevne fruktene: (Jer 23,22)
Advarselen fra Jesus i dagens evangelietekst retter oppmerksomheten inn mot menigheten og den skremmende mulighet at det i dens midte kan finnes personer som er falske profeter.
Jesus gir ingen presis definisjon av hvem han sikter til. Allerede innen Det nye testamente ser vi at vranglærene som truet menighetene, var så ymse. Og slik har det vært opp igjennom kirkehistorien. Selv tilhører jeg den såkalte 68-generasjonen. Vi var opptatt av frigjøring: de undertrykte folkeslags kamp mot imperialisme og utbytting, kvinnefrigjøring, sosial frigjøring og større rettferdighet i vårt eget samfunn. Vi oppdaget at falske profeter hadde misbrukt Guds ord til å forsvare bestående, urettferdige samfunnsforhold.
Men vranglærere ble selvsagt heller ikke min generasjon spart for. Likesom kristentroen tidligere hadde blitt tatt til inntekt for konservatisme, liberalisme, ja til og med fascisme, ble den nå ideologisert av kommunisme, sosialisme og feminisme. Det kristne budskap ble for noen rent dennesidig. Frelsen var frihet fra sosial, økonomisk og politisk undertrykkelse. Det ble hele perspektivet. Eller det måtte leses korrektur på Bibelen utfra kvinneerfaringer. – Faren består fortsatt i at vi identifiserer kristendommen med våre egne hjertesaker, ønsker, behov og drømmer. Vi må fortsatt være på vakt mot ideologisering av evangeliet.
Men tiden har gått og vi 68ere har blitt gamle. Nå er ikke presset fra ideologiene, som vil bruke kristendommen til sine frelsesprosjekter, så sterkt. Vi er over i postmodernismen. Der finnes det ingen allmenne sannheter. Det eneste som er fast og sikkert, er at ingenting er fast og sikkert.
Dette gir seg også utslag i synet på kristen tro og kristent liv. Det finnes ikke noe som er absolutt. Mennesker føler seg frie til å plukke litt her og der og blande sin religion så den består av litt kristne elementer, litt fra andre religioner, litt overtro og folkereligiøsitet. Sjelevandring, spiritisme, tro på Jesus, men tvil på Bibelens lære om ham osv.
Og på det moralske området er det ikke så farlig med å følge Guds bud. Jeg gjør det som jeg føler er rett, så får du gjøre det du føler er rett for deg. Noen rett i absolutt forstand finnes ikke. Så dreper en barnet i mors liv, så bryter en Bibelens lære om, ekteskapet, så gjør det ikke så mye om en stjeler hvis det er staten eller firmaet det går ut over. – Også innen kristenheten finnes postmoderne medløpere som er villig til å relativisere Guds ord.
Men nå vil jeg ikke gå videre i å eksemplifisere vranglæren. For jeg tror ikke vi kan gardere oss mot falske profeter og vranglærere ved å studere dem og bli spesialister i å avsløre dem. Vi kan neppe bli spesialister i det uekte. Forfalskninger vil finne stadig nye fremtredelsesformer. Jeg tviler på at en spesialisering på slike emner skal kunne gardere den kristne menighet.
Nei, la oss ikke bli spesialister i det gale. La oss bli spesialister på det rette. La oss med iver søke sannheten i Bibelen. Hva er sann og sunn kristendom ifølge Den Hellige Skrift? Jo mer du vet om det, jo bedre rustet står du. Da er det ikke så nøye om du ikke holder rede på alle disse ismene jeg har vært innom i dag.
«På fruktene skal dere kjenne dem,» sa Jesus. Han sier altså at det etter hvert vil avsløre seg i de falske profeters liv, og for så vidt i ethvert menneskes liv, om dets ytre fremtreden i liv og lære virkelig er gode frukter, eller om det bare er kamuflasje. Det vil etter hvert bli klart om det virkelig er Guds rike som fremmes der hvor disse har sitt virke. Er det Den Hellige Ånd som her er virksom og avslører synd og ulydighet? Er det slik at Jesus blir herliggjort og satt i sentrum? Eller er det slik at det skapes gode vilkår for selvlaget og hyklersk fromhet og egenrettferdighet? Får Guds bud lyde i all sin strenghet? Forkynnes hans barmhjertighet mot fortapte syndere i all sin grenseløshet? Gror det fram en innbyrdes kristen søskenkjærlighet?
«Ikke enhver som sier til meg: Herren herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje,» sier Jesus i dagens tekst. (Matt 7,21) En annen gang ble han spurt om hva det betyr å gjøre Guds vilje. «Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt. … For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»» (Joh 6,28.29.40)
Kanskje er det her villfarelsen og vranglæren er hyppigst og alvorligst i dag, nemlig når det gjelder å holde Jesus som den eneste og enestående Frelser som vi er helt avhengig av. At Jesus gjøres til noe annet og mindre enn den han selv ville være, det er Antikristens ånd, skriver apostelen Johannes.(1 Joh 4,1-3)
Men like viktig som å vende oppmerksomheten mot andre i dette spørsmål, er det å vende den mot seg selv. Teksten i dag innbyr til selvransakende spørsmål. – Får Gud, ved sin Hellige Ånd virkelig virke i mitt liv og gjennom mitt liv på andre mennesker? Lever jeg i et slikt forhold til Jesus at det er vekstmuligheter for gode frukter i mitt liv? For det er jo samfunnet med ham som kan frembringe de frukter det her er tale om. Han som sa: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» (Joh 15,5)
