Preken på Epfania av fader diakon Håkon Andersen
Matt 2,1-12
Fortellingen om de vise menn og stjernen over Betlehem finner vi bare hos evangelisten Matteus. Jeg tror Matteus må ha frydet seg over å kunne inkludere akkurat denne fortellingen i sitt evangelium. Her er det så mange gammeltestamentlige motiver som klinger med at den skriftkyndige Matteus kan velge å fremheve noen skriftord som går i direkte oppfyllelse, og så overlater han de øvrige til oss. Videre blir det klart at Jesus ikke bare er Israels sanne konge, men konge for alle folk, hedninger og jøder. Et tredje hovedpoeng må være at vismennene er forbilder for oss når det gjelder å søke Jesus; det å la seg lede, å glede seg og å tilbe.
Men det er også et mørkt bakteppe i denne fortellingen. Vismennene gleder seg og tilber mens Herodes er fylt av frykt og forfølger Jesusbarnet. Slik formidler Matteus det samme som Johannes: lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
Vi hører altså om en urettferdig hersker som forfølger en spesielt utvalgt sønn av Israels folk. Herodes går inn i rollen som Farao, og Matteus får oss til å se Jesus som en ny Moses. Jesus er konge, men han er også profet og skal åpenbare Guds lov og Guds frelse for folket. I 5. Mosebok 18 sier Herren til Moses at En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, likesom deg, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham. De som skrev avslutningen av 5. Mosebok, tok denne profetien med forbehold, for de konkluderte med at det stod ikke mere frem noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn. Matteus korrigerer dette. Jesus er Guds egen sønn som er født blant oss. Han er en større profet enn Moses og en større konge enn David.
Så er det stjernen som vismennene får se. Den kan knyttes til et profetord i 4. Mosebok. På sin vandring i ørkenen kom Israelsfolket til Moab, altså dagens Jordan. Kongen der ble så bekymret at han hyrte inn profeten Bileam for å forbanne Israel. Det lykkes ikke, og etter tre velsignelser i stedet for forbannelser uttaler Bileam enda noen profetord, og det viktigste er dette: Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter sig fra Israel (4 Mos 24,17): Her er stjernen og spiret bilder på en hersker som skal komme, men da er det også mulig å tenke seg at en stjerne eller et annet himmellegeme gir varsel om en slik hersker. Det har bodd jøder i Østerlandene helt siden eksilet på 500-tallet f Kr. Det er mulig å tenke seg at vismennene hadde fått impulser fra slike jødiske miljøer. De møter i hvert fall frem i Jerusalem og spør etter jødenes konge som er født.
Vismennene blir altså de første hedningene som erkjenner hvem Jesus er, til og med før de har sett ham. Dette poenget dukker opp flere ganger i Matteusevangeliet (offiseren i Kapernaum, den kananeiske kvinnen, offiseren som stod ved Jesu kors), og de peker frem mot misjonsbefalingen i Matt 28. Da Matteus skrev sitt evangelium godt ut i andre halvdel av det første århundret, var forholdet mellom jøder og kristne blitt svært vanskelig. For de jødekristne må det ha vært en stor skuffelse at så få av deres landsmenn tok imot evangeliet. Jeg kan forestille meg at Matteus var ekstra skuffet over de skriftlærde og den religiøse eliten. De skulle jo ha de beste forutsetninger for å innse at nå ble skriftene oppfylt. De møter frem hos kong Herodes og stiller sin skriftlærdhet til rådighet for ham, men det er bare vismennene som reiser til Betlehem. Dette er en stående påminnelse til oss og alle andre kirker som har Bibelens ord og kirkefedrenes skrifter og oldkirkens bekjennelser og liturgiske ordninger av beste merke, at vi gjennom alt dette må ha Guds lys og ledelse. I skolen er det mye snakk om at elevene må ha kunnskaper og ferdigheter, men det holder ikke for oss. Jesus regner den å være forstandig som hører hans ord og gjør etter dem (Matt 7,24).
De vise menn fortjener vår oppmerksomhet og beundring. De legger ut på en lang reise. De legger ikke skjul på sitt ærend overfor kong Herodes. Og da de kommer til Betlehem og finner huset med stjernen over blir de over all måte glade. Jeg ser for meg en gledesreaksjon godt utenfor det som var forsvarlig for en vismann.
Inne i huset faller de ned foran barnet og tilber, det vil si, de kaster seg ned på sitt ansikt slik det var vanlig å gjøre foran en hersker. Vi kan gjerne la tankene gå til de 24 eldste i Johannes’ åpenbaring som stadig kaster seg ned i den himmelske liturgi (Åp 5, 8 og 14).
Så tar de frem sine skatter og bærer frem kostelige gaver. Det gjør de fordi de har forstått at det er Jesus som er den virkelige skatten, og ham har de funnet. Og de som finner denne skatten blir Guds barn. Det er et salig bytte. Måtte det være det for oss, også!
