Fr Asle Ambrosius
15.s. i treenighet (Luk 17,11-19)
Intimering
I dag – på 15.s. i treenighet – er vi kommet til kirken for å gi Gud ære. Vi er kommet tilbake for å takke. Det er meningen med våre liv – alltid og under alle forhold å takke, ikke bare i tankene, men vende tilbake rent fysisk, ta bena fatt søndag etter søndag, tilbake til åstedet der det skjedde og der det skjer, i møte med Jesus som kommer oss i møte og åpner Guds rike for oss. Og det som gir takken dens dype resonans er gleden over syndenes forlatelse. Så la oss derfor ransake oss selv og bekjenne våre synder, så vi verdig kan bære frem vårt takkoffer til Faderen.
Preken
«Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»
Vi som er kommet tilbake til kirken i dag blir altså først minnet om hvem vi er. Fremmede, slik som denne ene samaritanen blant alle jødene – en som er kommet utenfra – utlendinger, kaller Paulus oss, vi som var utestengt fra borgerretten i Israel og ikke hadde del i paktene og løftet og derfor var uten håp og uten Gud i verden. Det er deg og meg – vi som i utgangspunktet ikke hørte til. Men da Jesus kom, krysset han grensene – ikke bare mellom Samaria og Galilea rent geografisk som i dagens evangelium, men han krysset grensene mellom himmelen og jorden, mellom det guddommelige og det menneskelige – og åpnet en vei både for jøde og greker og samaritaner og nordboer, ja, for alle og enhver som søker hjelp og legedom hos ham.
«Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske til ham,» står det. Slik han ved sitt jordiske komme har gjort seg tilgjengelig for oss alle, gjorde han seg tilgjengelig for dem vi i dag hører om, han krysset grensene og bega seg inn på deres enemerker – han var på vei mot dem. Først da kunne de komme til ham. Syke, utstøtte og desperate. Sykdommen hadde ført dem sammen. Det finnes et fellesskap i det å dele skjebne med hverandre. Om ikke trøst, så i hvert fall en grunnleggende tilhørighet, et liv, for å sitere Paulus, under syndens og dødens lov. Det kan synes tilfeldig hvordan det hele slår ut på den enkelte, noen bærer større byrder enn andre, men synden gjør ingen forskjell på folk, verken på jøder eller hedninger Tvert imot finnes det i all menneskelig lidelse av alle slag en slags menneskelig solidaritet som fører oss sammen – som setter oss i samme båt – som gjør oss alle til fremmede – og til mulige fremmedgjorte i verden. Når Jesus kommer, gjør han ingen forskjell på den ene og den andre som kommer til ham.
«De ble stående langt unna og ropte: Jesus, Mester, miskunn deg over oss!» Kyrie eleisson! Et rop langt borte fra. Av forskjellige grunner våget de seg ikke nærmere. Spedalskheten ble sett på som spesielt uren – også kultisk. Så måtte de rope fra avstand, på distanse. Troens spede spire – som bare er et rop til Gud – båret frem i smerte og forvirret håp. Et rop ikke bare utenifra, på avstand, men ett rop nedenfra, fra dypet. «Fra det dype roper jeg til deg, Herre,» ber salmisten. Det er som vi hører ekkoet fra mennesker i nød til alle tider. Men hører vi etter, hører vi at ropet samsvarer med hans eget – Menneskesønnens rop på vegne av all menneskelig nød og lidelse – fra ham om hvem det står i Brorsons vakre Kristi Himmelfartssalme: «Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.
«Fra det dype roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til når jeg trygler og ber. Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen; derfor må vi frykte deg.»
Kyrie eleison! Det er messens første bønnerop. For å minne oss hver gang vi kommer tilbake – hver gang vi kommer sammen for å takke og gi Gud æren – minne oss om at vår tro ikke er en slags religiøs triumf eller personlig prestasjon eller kvalifiserende betingelse for å komme, men hviler i dette desperate ropet til Gud – for oss selv og for andre – ropet fra avstand, fra en fremmed, ropet langt borte fra og nedenfra. Denne bønnen er så å si takkens resonans. For bare den som har kommet til Jesus med sin nød, med sin skjebne, med sitt eget sønderbrutte liv og har erfart at han har grepet inn – ikke bare på overflaten – ikke bare gjort meg frisk, gitt meg helse og noen ekstra år å leve – men har grepet inn i dybden – ordnet opp med det grunnleggende problemet – tatt meg inn i samfunn med seg – gitt livet struktur og mening og håp – bare den har lært å komme tilbake igjen, igjen og igjen, søndag etter søndag, for å takke. Både for alt det gode som har skjedd meg – at jeg får være frisk – at jeg har mennesker som er glad i meg og som bryr seg om meg, og for at jeg selv har evnen til å elske og være god mot andre. Men takke også for det som er vanskelig og vondt. Også da kan jeg takke – takke for at jeg ikke er forlatt, ikke er alene, men er innesluttet i Jesu lidelser og sår og kjærlighet. Aldri alene med mitt eget. Alltid delaktig med ham.
Det er derfor Paulus kan skrive til sine trossøsken: «Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.” Grunn litt på den! Det gode er ikke godt bare fordi det er godt, men fordi Gud er god. Og det onde trenger ikke å skille oss fra Guds kjærlighet dersom vi lærer Kristus å kjenne, han som deler vår skjebne og lukker oss inn i sine sår.
Det er når vi er i ham vi lærer å takke under alle forhold og for alt – ikke bare for godene, for alt som vi umiddelbart oppfatter som godt – men for alle ting, under alle forhold. Det er den troendes privilegium, ikke bare å kjenne Gud som alle gode gavers giver, men kjenne hans hjerte for oss i alle ting, også i det som ikke umiddelbart kjennes godt. Slik vi samler takken i den store takkebønnen ved hver messe vi kommer tilbake til for å feire:
«Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!»
Dette er eukaristi – lovsangen til Guds ære gjennom Jesus Kristus. Det er nettopp det ordet som brukes om den takknemlige samaritan der han vender tilbake for å takke: eukaristo – å takke. Eukaristien, den vi alle innbys til å ta del i når vi kommer til kirke for å takke. Vi sender ikke vår hilsen med noen andre, eller sender et takkekort med riktig adresse. Vi kommer heller ikke tilbake bare med gode og takknemlige tanker. Nei, vi kommer selv. Med våre egne liv – ja, vi legger oss selv i potten, slik vi gjør det symbolsk når vi ved inngangen til hver messe legger oblaten i ciboriet – og lar ham bære oss frem, sammen med seg selv og hele sitt fullbrakte frelsesverk, frem for Faderen som en eneste stor og evig eukaristi.
«Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg!», sier Jesus.
Fra kirken sendes vi ut igjen, tilbake til hverdagen. Livet som kristen leves i de nære relasjoner. Også der – ja, kanskje nettopp der – avslører det mennesket seg som har lært å takke, som lever et eukaristisk liv fra søndag til søndag – som har lært at alt er gave, gitt av nåde. For hva skjer når vi i rekker hånden frem og tar imot en gave? Da skjer det noe med oss selv – da skjer det noe også med gaven. Gaven blir en til en oppgave, der jeg rekker hånden ut til en annen og gir videre det jeg selv har fått. For intet har vi fått det, for intet skal vi gi det, står det skrevet. Den takknemlige samaritan og den barmhjertige samaritan som vi hørte om sist søndag hører i så måte sammen – ja, er en og den samme. For den som selv mottar alt og takker for alt, er også villig til å gi alt og ofre alt, om nødvendig. Det er også eukaristi – et barmhjertighetens takkoffer.
